Hvor ble det av tradisjonen hvor mor fulgte brudgommen til alteret?

Med undring leser jeg i Vårt Land 29. juli alle refleksjonene rundt formen ved norsk kirkebryllup i nyere tid. Den form man stort sett benytter er at far fører bruden fram til alteret, noe som blir problematisert. Mitt spørsmål er: Hvor ble det av mor i overveielsene? At bakgrunnen er en patriarkalsk fortid er sannsynlig. Men tradisjoner omtolkes stadig i kulturhistorien. Da forekommer det utrolig at man i dag kan overse mors rolle!

[ Elise Kruse: «Har jeg latt meg selv bli overlevert fra en mann til en annen?» ]

Mor fulgte brudgommen

At skikken med at far nærmest overleverer datteren til den vordende ektemann først ble populært i de øverste samfunnslagene her i Norge, samsvarer med mine egne observasjoner. Da jeg som ung vikarierte som kirketjener merket jeg meg en slik form i «finere» og dyrere brylluper, der brudens far høytidelig overleverte bruden til brudgommen.

Men blant «vanlige folk» var det ofte annerledes: i god tid før brudens inntreden fulgte mor brudgommen opp til alteret, og de satte seg sammen på høyre side. Så kom bruden inn med far. De to satte seg på stolene på motsatt side. Presten kalte brudeparet fram, de stilte seg sammen foran alteret og ble viet. Far gikk og satte seg ved siden av brudgommens mor, mens brudeparet satte seg sammen på motsatt side.

Det er dyp symbolikk i bryllupshandlingen, med foreldre som går med helt fram til alteret og samtidig må gi noe fra seg

—  Bjørn Willoch

Som ung prest hadde jeg ofte vielser. Et spørsmål jeg måtte ha klarlagt var: Skulle det stå to, fire eller seks stoler foran alteret? Det var ofte seks stoler, tre på hver side. En del steder forlangte man åtte stoler med den tanke at alle foreldrene hørte med i en sådan stund!

Foreldrene hører med

Hva legger så folk i det hele? Tanken er vel mindre patriarkalsk og mer likestillingsorientert enn før. Fremdeles står nok det syn sterkt også hos oss, at ekteskapet er tenkt å føre slekten videre og at to familier forenes gjennom denne handling. Derfor blir begge foreldreparenes delaktighet vesentlig også i bryllupsseremonien.

At de unge tar et selvstendig valg av partner er for vår kultur selvinnlysende. Men det henger nok igjen i vår bevissthet at foreldrene hører med i den store sammenhengen. Det er dyp symbolikk i bryllupshandlingen, med foreldre som går med helt fram til alteret og samtidig må gi noe fra seg: brudeparet forenet foran alteret går alene sammen, foran og ut til livet som en ny familieenhet.

Utvid mors rolle

Fokuseringen på bruden ved våre kirkebryllup kan ha tvilsom bakgrunn fra en svunnen tid. Men den vakre og sunne brud er et sterkt symbol for det slekt og samfunn forventer av henne, nemlig at hun en dag skal bli mor! Det sies å gå demografisk gale veien for vårt samfunn, derfor har Erna formant til fødsel av flere barn. Denne formaning må jo også gå til mannen. Likevel er det logisk på bakgrunn av våre forventninger til ekteparet å fokusere på bruden på denne dag: det er hun som skal fullbyrde våre forventninger med graviditet og fødsel.

Jeg tror vårt folk har en sunn symboltenkning rundt ekteskapsinngåelsen Når det gjelder ordning av selve bryllupsseremonien tror jeg lite er vunnet ved å koble ut fars rolle. Med tanke på likestilling og den symbolske betydning av seremoniens enkeltledd, ville jeg heller velge å utvide mors rolle og betydning i hele opplegget!

[ Carola Häggkvist: – Jeg var Maria Magadalena før jeg sa ja til Jesus ]