– Først og fremst tok jeg det nok litt for gitt. Men jeg synes jo det er et hyggelig symbol – at de to viktigste mannfolka i livet kommer overens og møter hverandre med et håndtrykk.
Det sier Kristin Sollien Trollerud. Da hun gifta seg i Fåberg kirke tidligere i juli var det en selvfølge at faren skulle følge henne opp kirkegulvet.
Slik tenker også det store flertallet av parene som velger å gifte seg i kirka.
Vårt Land har snakka med flere prester som forteller at skikken er nærmest enerådende, til tross for at flere teologer mener at dette er problematisk.
Én av dem er Hallgeir Elstad, professor i nyere kirkehistorie ved Det teologiske fakultet på Universitetet i Oslo, og ordinert prest i Den norske kirke.
– Er det slik at en kvinne må overleveres fra en mann til en annen? I dagens likestilte samfunn er jo det i grunn veldig rart.
Misoppfatning
Elstad ønsker å problematisere at skikken med at far følger bruden har blitt det dominerende ved kirkebryllup, og mener at det beror på at folk ser på dette som «den tradisjonelle måten».
– Ordninga er verken tradisjon eller moderne. I det gamle bondesamfunnet gikk paret til alteret sammen, som et symbol på at ekteskapet er et selvstendig valg og inngås frivillig.
At bruden eskorteres av far er derimot en tradisjon som ble importert til Norge i løpet av det forrige århundret, og kommer fra ei tid hvor kvinner ikke ble regna som selvstendige rettssubjekter.
Han mener at kirka burde være flinkere til å informere om dette, og på den måten oppmuntre brudepar til å gå for ei mer likestilt løsning.
I det gamle bondesamfunnet gikk paret til alteret sammen, som et symbol på at ekteskapet er et selvstendig valg og inngås frivillig.
— Hallgeir Elstad
[ Flere giftet seg i kirken under pandemien ]
Har planlagt
Det finnes ingen oversikt over hvilke kirker som brukes mest til vigsler, men både Holmenkollen kapell og Sola ruinkirke er kjent som svært populære vigselskirker.
Vårt Land har spurt prestene i disse kirkene om de har et inntrykk av hvilken løsning flest brudepar velger. De bekrefter Elstads påstand om at de aller, aller fleste bruder følges av far.
Wenche Stavseth Viland er prostiprest i Tungenes prosti hvor Sola ruinkirke befinner seg. Hun har gjennomført mange vielser i løpet av de ti åra hun har hatt stillinga.
– I samtalen før vielsen nevner jeg gjerne at det er fullt mulig at brudeparet går sammen opp midtgangen, men det er veldig sjeldent at par velger det, sier Viland.
[ Misjonssambandet åpner for vigsel på bedehus ]
Åtte av ti
Inntrykket deles av prestekollega Arnfinn Eng. Han jobber som kapellan i Ris menighet, soknet som Holmenkollen kapell er en del av.
– Jeg vil si at åtte av ti par, i alle fall det store flertallet, velger at bruden følges inn i kirka av far, opplyser Eng til Vårt Land.
– Å følges inn av sin far er jo en patriarkalsk tradisjon, men jeg opplever ikke at noen av parene tenker på det på den måten, så da er det heller ikke noe jeg problematiserer.
Prestene nevner at de tilfellene som avviker fra normalen gjerne er hvis godt voksne mennesker gifter seg, kanskje også for andre gang. Likekjønna ekteskap er også et unntak.
[ Reagerer på heksevigsel i domkirkeruiner: – Brudd med respekten for det kristelige rommet ]
Amerikansk kulturimport
Hallgeir Elstad har undersøkt når trenden kom til Norge. Det viste seg å være mindre enn hundre år sida, og ble først populært i de øverste samfunnslaga.
– Det starta blant borgerskapet i byene, og har spredt seg videre nedover i samfunnslagene. Det er er usikkert når denne ordninga ble enerådende, men den ble nok hovedtendensen fra og med 60-tallet.
Videre peker Elstad på påvirkninga amerikansk film og TV som en viktig faktor. Han er overbevist om at importen av amerikansk populærkultur hadde ei avgjørende betydning for at skikken spredte seg nedover i samfunnslagene.
– Jeg er opptatt av at dette problematiseres. I dag tas det som en selvfølge, og det tenker jeg at kirka burde utfordre på. Jeg pleier derfor alltid å ta opp temaet i forberedelsessamtalene, og spørre om de kanskje skulle tenke annerledes, sier Elstad.
For ham handler det både om å korrigere feiloppfatninga om at dette er en tradisjon, men også å oppmuntre til refleksjon over hvilket signal man sender ut.
Bør reflektere over symbolverdien
– Burde kirka satt ned foten?
– Tja… Kirka kunne nok blitt tydeligere. Samtidig tror jeg ikke vi burde være for rigide.
Han viser til at tradisjonen med å gå inn sammen fortsatt er enerådende i Sverige, fordi det i den Svenske kyrkans liturgi er nedfelt at brudeparet går inn sammen.
Å følges inn av sin far er jo en patriarkalsk tradisjon, men jeg opplever ikke at noen av parene tenker på det på den måten, så da er det heller ikke noe jeg problematiserer
— Arnfinn Eng, kapellan
– Det sitter nok langt inne å gjøre det samme i Norge. Folk ønsker det jo, og kirka må balansere ulike hensyn. Antallet kirkelige vigsler raser, og man må velge sine kamper.
– Men det er verdt å reflektere over at dette bare er en praksis i kirka. Når folk gifter seg på rådhuset, eller på en fjelltopp for den saks skyld, så er jo ordninga en annen. Hvorfor akkurat i kirka?
[ Den norske kirke: – Ikke oppfordre til kyssing ]
Ingen religiøs forskjell
– Bryllupet er et av de viktigste livsritene i kirka, og det eneste brudeparet selv har ei viss medvirkning i. Når vi døpes og dør er det jo som oftest familien rundt en som bestemmer.
Det sier Carl Petter Opsahl, førsteamanuensis i liturgikk ved MF vitenskapelig høyskole. Også han holder en knapp på at brudeparet bør gå inn sammen, men framhever samtidig at det må være opp til dem selv å avgjøre. Han ønsker ikke ei kirke som står med pekefingeren.
– I utgangspunktet er det en symbolikk som er foreldet og som har noen ubehagelige, patriarkalske konnotasjoner. Historisk sett har kirka lang tradisjon for å omfortolke ritualer. Denne tradisjonen stammer jo fra et samfunn som heldigvis ikke finnes lenger, og i dag kan det at far følger bruden tolkes på en helt annen måte.
– Som liturg vil jeg også understreke at det ikke utgjør noen religiøs forskjell. I kristen tenkning er det uansett Ånden og Jesus som fører brudeparet sammen, uavhengig av hvordan de entrer kirka.
Selvvalgt
Opsahl forteller at det i hans eget bryllup var svigerfar som fulgte kona til alteret. For dem var dette en måte å anerkjenne hans rolle i livet, og en hyggelig måte å involvere familien på.
Kristin Sollien Trollerud kjenner seg igjen i den tenkemåten. Hun beskriver seg som en pappajente, og sier at faren alltid har betydd mye for henne. Derfor var det fint å dele det viktigste øyeblikket i livet med ham. For hun og ektemannen var det også viktig å involvere familien på andre måter, og Trollerud forteller at søsknene både sang og leste tekster.
– Hva tenker du om at noen anser det som en foreldet skikk, og at det ikke akkurat fremmer et likestilt syn på kvinners stilling i samfunnet?
– Det har jeg ikke tenkt noe særlig på, egentlig. Jeg mener man får tenke hva man vil, og at det symboliserer det man selv legger i det. Om man tenker slik om alt er det sikkert mange andre tradisjoner som kan kritiseres. Jeg valgte det jo selv, og jeg synes det var veldig hyggelig.
[ «Ritualet kan gi inntrykk av at kona er en gave fra svigerfar» ]
---
Vigselsliturgien i DNK
Om inngangen i kirka under en vigselsgudstjeneste står det følgende:
- Orgelmusikk eller annen egnet musikk til preludium/inngang
- De som skal vies kan gå sammen fram til koret og sette seg på sine plasser.
- Dersom det er ønskelig, kan paret, en eller begge, forlovere, representant(er) for familiene, liturg og andre gå inn i kirka i prosesjon.
Kilde: Ordning for vigsel (2017)
---