Verdidebatt

Afrika trenger småbøndene

BISTAND OG UTVIKLING: Industrielt landbruk i Afrika løser ikke sultproblemet.

Jan Thomas Odegard, landbruk i Afrika, debatt

Jan Gullik Sørbø skriver i Vårt Land onsdag 11. mai at norsk bistand ikke bare må støtte småbønder i Afrika, men også industrielt landbruk for å avhjelpe importavhengighet av korn og matoljer i byene, økende matusikkerhet og en voksende befolkning. Dette vil bidra til å nå overordnede mål i bistandspolitikken, hevder Sørbø, uten å underbygge påstandene med fakta.

Utviklingsfondet er enige med Sørbø om at afrikanske bønder kan og bør produsere mye mer mat for å redusere avhengighet av kostbar matimport, og styrke matsikkerheten til en voksende befolkning. Vi er også enige om at økte investeringer i landbruket er det mest effektive tiltaket for å redusere fattigdom. Det store spørsmålet er hvordan dette best kan gjøres, og for hvem.

Det finnes gode svar og bred enighet om svaret på dette spørsmålet. Men bistand til industrielt landbruk er ikke et av dem.

Den nyeste og fremste forskningen konkluderer med at vi må støtte småskala landbruk

Ikke bærekraftig

FNs bærekraftsmål 2 om å utrydde sult inneholder en rekke delmål. Delmålene viser at det viktigste vi kan gjøre er å støtte småskala matprodusenter til å doble sin produktivitet på en bærekraftig og klimatilpasset måte, og opprettholde det genetiske mangfoldet i landbruket.

Under toppmøtene om verdens matsystemer i 2021 var det bred enighet om at dagens globale industrielle matproduksjoner verken er bærekraftige sosialt, miljømessig eller økonomisk. Matsystemene er rett og slett dysfunksjonelle. Det kan vi si fordi over 800 millioner mennesker sulter og flere milliarder er underernært, og tallene øker. Industriell, ikke-bærekraftig matproduksjon er også hovedårsaken til tap av naturmangfold, forbruk av ferskvann og en tredel av verdens klimautslipp. En slik driftsform krever ofte store arealer, dyre maskiner, mye kjemikalier og vann, lite arbeidskraft og gir høye klimagassutslipp. Det er en type verdiskaping som ikke inkluderer de fattigste. Tvert imot fortrenger den ofte både mennesker og natur.

Den nyeste og fremste forskningen konkluderer også med at vi må støtte småskala landbruk, som i forskningsprosjektet Ceres2030. Svaret om hva som vil ha størst effekt og være mest kostnadseffektivt for å nå bærekraftsmål 2 var krystallklart: å øke støtten til småskala bønder i utviklingsland på en helhetlig måte, gjennom å utvikle gårdsdriften, få avlingene til markedene, og støtte opp om de mest ekskluderte.

Slike tiltak rettet mot verdens 545 millioner småbønder, vil kunne redusere antallet som sulter og ekstremt fattige i verden med 500 millioner innen 2030, og langt på vei eliminere underernæring.

Småbønder kjemper alene

Som Sørbø selv nevner, er flertallet av befolkningen i utviklingsland avhengig av landbruket for å overleve. Disse er ofte fattige fordi småskala landbruk og bygdene i tiår har vært forsømt av myndighetene, privat sektor og giverland som Norge. Småbøndene kjemper ofte alene og en beinhard kamp for å produsere nok mat i møte med store utfordringer som ekstremvær og korona. Det er en stor utfordring at nesten halvparten av bøndene har så små landarealer (0,5-2 ha) at de ikke makter å fø familien.

Det vil derfor også være nødvendig med sammenslåing og at en del bønder finner inntekt lenger ned i verdikjeden – i lagring, bearbeiding, transport og salg av mat. Noe økt mekanisering i landbruket er nødvendig, men i mindre skala enn industrielt nivå. Forskning viser også at mer mangfoldig matproduksjon i mindre skala skaper større verdier enn industrielt landbruk, flere arbeidsplasser og derigjennom mer inkluderende økonomisk vekst. Det trenger Afrika.

Med relevant støtte kan småskalaprodusentene i Afrika doble matproduksjonen og få mer av avlingen fram til byene. Det vil løse mye av utfordringen med mat til en økende urban befolkning.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt