Aschehoug forsterker fordommer

Jeg har tidligere uttalt meg om Aschehougs lærebok i Vårt Land (5.6.22), og da med utgangspunkt i min rolle som lærer. Jeg legger ikke skjul på at min bakgrunn som kristen og homofil er med å forme meg og mine meninger. Likevel kjenner jeg som lærer et særlig ansvar for å oppdra barn i tråd med verdiene beskrevet i læreplaner og offentlige dokumenter, samt å bygge en arena i klasserommet der barn med ulike bakgrunner kan bygge forståelse, respekt og toleranse for deres ulikheter. Alle grove karakteristikker og fordommer står i veien for dette.

At kristenheten så bredt kritiserer denne historien burde egentlig glede oss alle

—  Simon Stisen

Jeg er dessverre ikke overbevist om at Aschehougs samfunnsfagbok for sjette trinn, Arena, bryter ned fordommer. I boka kan vi lese den fiktive fortellingen om Emil, som er forelsket i klassekameraten Anders. Emil kan ikke fortelle om følelsene sine til sin kristne familie. «Foreldrene hans ville ha blitt rasende og skammet seg så mye at de kanskje ville dødd, de også, hvis folk fikk vite hva slags syndige tanker Emil tenker», heter det i fortellingen.

La det være sagt med en gang: Jeg ønsker ikke å delegitimere én eneste fortelling fra en skeiv som har vonde opplevelser fra kristne miljøer. Tvert imot, slike historier trengs for å skape forståelse og utfordre der det trengs som mest. Men vi bør ikke overse dette tankekorset: Få grupper har opplevd like mange stigma som homofile. Det burde gi oss en god forståelse av hvor vondt det er når andre opplever seg stigmatisert.

[ Så mye penger har Den norske kirke brukt på podkast ]

Barn bruker stereotypier

Det er viktig at lærebøkene tar utgangspunkt i aldersgruppen det formidles til. Selv om voksne mennesker kjenner seg igjen i fortellinger skrevet for barn, er ikke det samsvarende med at barna får et riktig og nyansert bilde av virkeligheten. Barn tenker annerledes og benytter seg i større grad av stereotypier for å tolke sine omgivelser og bygge kunnskap – slik vi ofte ser i eventyrene der karakterene bare er «snille» eller «onde». Dersom et barn leser fortellingen om «Emil» uten veiledning, hvilket inntrykk gjør de seg da av denne kristne familien? Satt på spissen: hvem er «trollet» i denne fortellingen?

Jeg har kritisert læreboken fordi jeg mener den gjør lite for å stille spørsmål ved bildet som skapes. Dette kunne for eksempel vært gjort gjennom gode refleksjonsspørsmål i tilknytning til teksten. Slik de står nå, vil jeg faktisk påstå at de forsterker dem.

Jeg er enig med dem som argumenterer for at lærerens holdninger og verdier er langt viktigere enn de som formildes av et læreverk, men det kan neppe brukes som en unnskyldning når et læreverk er villedende. Derfor mener jeg det er helt legitimt at kristne sier ifra når de opplever karakteristikken som utdatert. At kristenheten så bredt kritiserer denne historien burde egentlig glede oss alle, fordi det også er et uttrykk for at de tar avstand fra denne typen praksis.

«Emil» må også tas på alvor

Jeg har dyp forståelse for skeives ønske om at kristne skal endre teologi og praksis i disse spørsmålene, som er svært personlige og ofte koblet til vonde opplevelser. Men dersom man ønsker å endre på holdningene knyttet til disse spørsmålene, tror jeg det er lite fruktbart å insistere på å bruke utdaterte og stigmatiserende karakteristikker.

Jeg vil samtidig oppfordre alle kristne som kritiserer læreboken til å ta historien den forteller og liknende på alvor!

—  Simon Stisen

Jeg vil samtidig oppfordre alle kristne som kritiserer læreboken til å ta historien den forteller og liknende på alvor! Det er mange kristne som er likegyldige til den smerten som homofile har opplevd. Hadde enkelte kristne brukt like mye tid på å tenke på hvordan man forholder seg til homofile på en respektabel og genuin måte, der man elsker fremfor å kritisere alt som er galt med Pride, tror jeg verden ville sett veldig annerledes ut!

[ «En modig fortelling om en skeiv, kristen gutt» ]