Hageman viser ny klimateologisk vei

For noen uker siden gikk teologen Ellen Hageman i front for aktivistgruppa Extinction Rebellion da de avbrøt gudstjenesten første påskedag i Skien kirke – i klimaaktivismens navn. Hageman bar på et kors dekorert med døde dyr, i følge med en gruppe rødkledde aktivister.

Hageman beskrev etterpå aksjonen som en oppfordring til kirken om å erkjenne sin rolle i klimakrisen: «I kristendommens vestlige form er ikke naturen hellig. Dette legitimerer en voldsbruk som vi ikke engang gjenkjenner som vold, nemlig vold mot naturen – og som kirken må ta ansvar for».

Går mot strømmen

Som forsker med særlig interesse for religion og økologi, merker jeg meg at Hagemans argumentasjon og aksjonen er slående av to grunner.

For det første går formen på hennes handling mot strømmen av eksisterende kristen klimaaktivisme. Vanligvis har kristen klimaaktivisme tendert til å omarbeide nattverden, snarere enn å avbryte den.

For å nevne bare ett eksempel: I Storbritannia finnes en betydelig Extinction Rebellion (XR)-gruppe som identifiserer seg som kristen («Christian Climate Action»). I 2019–2020 deltok den tidligere erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, i en av gruppens mange utendørs-gudstjenester under XR-protestene i London. Der Christian Climate Action bruker nattverden til å få kristne til å kjenne at de gjør noe godt for miljøet gjennom sin tro, er Hagemans aksjon ment å gjøre det motsatte: å få kristne til å kjenne seg ubekvemme over hva deres tro har gjort med naturen.

For det andre gir aksjonen uttrykk for en viktig faktor i miljøkrisen som fortsetter å bli undervurdert, ikke bare innen teologien, men i den bredere diskursen om klima. Det som står på spill i Hagemans argument er ikke så mye kristendommen som sådan, men en spesifikk utgave av kristendommen, nemlig den vestlige kristendommen.

Den vestlige kristendommen

Allerede på 1960-tallet påpekte historikeren Lynn White Jr. at Bibelen hyller mennesket som mer verd enn andre skapninger, gjennom å skildre menneskets rett til å herske («dominion» i King James’ bibeloversettelse) over naturen (en henvisning til 1. Mosebok 1, 28).

Det er likevel først de seneste tiårene dette argumentet har begynt å spille en viktig rolle innen økoteologien. I dag begynner stadig flere teologer å se hvordan den bibelske redegjørelsen for handlekraft er uatskillelig fra koloniale mentaliteter. Det hvite overherredømmet er det moderne avkommet av det kristne overherredømmet, som i sin tur kan spores til ideen om menneskets plass over andre skapninger.

Det finnes nå en voksende litteratur innen økoteologien – representert særlig i Nord-Amerika, av teologer som Catherine Keller og James Perkinson – som kritisk gransker kristen teologi i Nord-Amerika i forhold til modernitet og kolonialitet.

Johnsens arbeid er viktig, ettersom han, i likhet med Hageman, tar kritisk stilling til den koloniale arven innen vestlig teologi

Urbefolkningers perspektiv

Et betydelig bidrag til denne litteraturen har nylig kommet fra teologer som jobber med kristendom fra urbefolkningers perspektiv. Et eksempel som er verd å merke seg i en norsk kontekst, er den samtidige teologen Tore Johnsens forskning. Johnsen skriver om samisk teologi uttrykkelig fra et miljøsynspunkt.

Johnsens arbeid er viktig, ettersom han, i likhet med Hageman, tar kritisk stilling til den koloniale arven innen vestlig teologi. Samtidig skriver Johnsen om en utgave av kristendom, ettersom mange samer identifiserer seg som kristne, har en sterk kristen overbevisning og en lang kristen tradisjon.

Når jeg tolker Hagemans handling, ser jeg at den i høy grad gjenspeiler denne nye veien av avkoloniserende miljøteologi. Det vil si en miljøteologi som ser hen til innenlandske tradisjoner for å finne alternative måter å leve, handle og tenke, bortenfor modernitet og kolonialitet.

[ Sindre Skeie: Å gi kirken ansvaret for klimakrisen er urimelig ]