Fosterhjemsordningen har blitt sosial dumping

Vi er alle enige om at det for de fleste barn som ikke kan bo hjemme hos sine foreldre, er best å vokse opp hos en fosterfamilie framfor på institusjon. Norge trenger flere trygge, stabile og motiverte fosterhjem til å gjøre denne viktige omsorgsoppgaven. Hvordan kan vi sammen sørge for dette? Jo, ved å lytte til stemmene fra fosterhjemmene, både barna og de voksne.

I dag bor ca. 9.000 barn i fosterhjem. Statens kampanjer for å rekruttere nye kommunale fosterhjem maner til «Har du en ledig plass rundt frokostbordet eller plass til en ekstra seng?». Men virkeligheten består av mye mer enn å servere frokost og si god natt.

Fosterbarn er som vanlige barn, men de har vært utsatt for tøffe påkjenninger i et ungt liv. Mange av barna har store omsorgsbehov. Et fosterhjemsoppdrag skal gi trygghet og omsorg, slik at barnet opplever livsmestring og kan bli en tryggere voksen. Dette er ofte en krevende prosess for hele fosterfamilien. Det er et komplekst omsorgsoppdrag å ta på seg rollen som fosterforeldre døgnet rundt. Det handler ikke om en tallerken til på bordet!

Dårlig rettssikkerhet

I dag er kommunale fosterhjemsoppdrag regulert gjennom en privatrettslig Fosterhjemsavtale mellom fosterforeldre og kommunen – en avtale helt uten klageadgang! Dette er et skjørt grunnlag for fosterforeldres mulighet til å ivareta barna i fosterhjem sin rettssikkerhet.

Fosterforeldre går «all in» med både hjerte, familie og eget nettverk. De gir traumebasert omsorg og håndterer psykologiske smerteuttrykk og atferd både natt og dag. De følger opp BUP, PPT, barnehage, skole, fastlege, tannlege, barneverntjenestenes besøk, tilsynsførers besøk, samvær med familie og slekt, pluss alt det andre man gjør i en «vanlig» familie.

Som fosterforeldre har man ikke myndighet til å klage eller kreve at barnet får det det trenger og har krav på, dersom det offentlige tar feil beslutninger eller barnet ikke får de tiltak det trenger. Barna i fosterhjem trenger noen som kan stå på for dem. Fosterforeldre trenger rettigheter til å ivareta barnas interesser, uttale seg og påklage avgjørelser der forvaltningen svikter.

Verdien av et fosterhjemsoppdrag

Fosterforeldre er ikke arbeidstakere, de er freelancere og faller utenfor arbeidsmiljølovens verneregler. Det er faktisk opp til den enkelte kommune hva slags ordninger hvert fosterhjem skal gis. Ordningene kan trekkes tilbake underveis uten at fosterforeldre har klagerett eller et klageorgan å henvende seg til. Den som alltid taper, er barnet.

Hvordan kan vi snakke om økonomi og avtaler for fosterforeldrene i dette følelsesladde landskapet som handler om de mest sårbare barna i Norge? Svaret er enkelt. Fordi disse barna fortjener trygge og stabile fosterhjem som kan stå i oppdraget.

Fosterforeldre er ikke velferdsprofitører som skal tjene på omsorgsoppdraget, men de må heller ikke tape penger

—  Tone Granaas

Fosterhjem er god samfunnsøkonomi. Et ordinært kommunalt fosterhjem gir betaling pr døgn på 146 kroner (før skatt). Vaktordningen er 24 timer i døgnet, 7 dager i uka, uten rett til ferie og avlastning. Mange frikjøpte fosterforeldre blir pensjonstapere, og dersom man som fosterforeldre blir ufør, blir trygden avkortet. Til sammenligning koster en institusjonsplass kommunen ca. 170.000 kroner i egenandel månedlig og et enetiltak koster rundt 17.000 kroner pr døgn.

Fosterforeldre er ikke velferdsprofitører som skal tjene på omsorgsoppdraget, men de må heller ikke tape penger og havne i et økonomisk uføre, slik flere dessverre gjør med dagens ordninger. Fosterforeldre trenger rettigheter og vern som arbeidstakere har.

Fosterforeldrenes motivasjon for å ta omsorgsoppdraget, er å gjøre en positiv endring i barn og unges liv. Allikevel må private familier selv ta den juridiske og økonomiske risikoen for samfunnets viktigste og mest komplekse omsorgsoppdrag.

[ Skal kvinnen være underordnet mannen i ekteskapet? Dette mener organisasjonene ]

Fremtidens fosterhjem

Å være fosterforeldre er et av livets mest meningsfulle oppdrag, sier mange fosterforeldre. Det er også mer krevende enn forventet. De færreste er forberedt på at de går inn i et område med fravær av ordninger som beskytter og verner dem som omsorgsgivere. Hvilke andre kommunale omsorgsarbeidere ville sagt ja til betingelsene som fosterhjemmene har?

Fosterhjemsundersøkelsen 2022 viser at over 40 prosent av fosterforeldrene mener deres økonomiske trygghet har blitt svekket som følge av fosterhjemsoppdraget. De har tatt på seg et viktig samfunnsoppdrag, og betaler selv penger for å utføre det. Dessverre er det bare 23 prosent i Fosterhjemsundersøkelsen som sier de vil gå inn i et nytt fosterhjemsoppdrag i fremtiden, og 48 prosent sier de ikke vil, eller er usikre på om de vil, anbefale andre å bli fosterforeldre. Dette resultatet er skremmende når vi vet det er et skrikende behov for mer stabile og flere fosterhjem.

Hva ville Norge gjort uten fosterhjemmene?