Vær så snill å forstyrre oss!

Jeg forstår at folk kan bli skremt av demonstrasjonen til Extinction Rebellion i Skien kirke 1. påskedag. Jeg ville sikkert valgt en annen form, selv om jeg, som så mange andre, heldigvis, er enig i sak. Men saken er for viktig til å forsvinne i en diskusjon om form og hvordan pressen dekket saket.

Det var en fredelig demonstrasjon, om enn skremmende i sitt uttrykk. Men burde ikke enhver som går inn i en kirke bli skremt? Utfordret? Kjenne på uro og maktesløshet? Det henger en mann på et kors der!

Vi må våge å lytte

Når noen endelig vil oss noe, kan vi ikke tillate oss å sende dem ut igjen uten å våge å se og lytte. Vi er egentlig ganske gode på avbrytelser i gudstjenester. Mennesker med psykisk sykdom roper, rusa folk vandrer rundt, barn klaprer over gulvet i lakksko, ungdom greier ikke holde latteren tilbake, voksne folk må gå på do. Det forstyrrer. De fleste av oss blir nesten litt glade når det skjer. Vi kan møte det med omsorg, og det er vi gode på.

Det er en grunn til at noen velger oss. Vi har en stemme, en talerstol, vi har makt og muligheter

—  Marit Bunkholt

Er det vanskeligere å bli utfordret? Vanskeligere å møte det vi ikke umiddelbart ser handlingsalternativer for? Når noen endelig vil oss noe, kommer inn utenfra, tar ordet og viser handling, syns jeg vi skal kjenne oss privilegert! Noen tror at vi kan være med og ta ansvar og bruke vår posisjon. Det er en grunn til at noen velger oss. Vi har en stemme, en talerstol, vi har makt og muligheter.

Hvis våre gudstjenester fra nå av blir avbrutt oftere, hvis flere kommer inn og krever å bli hørt, la oss heller takke! La oss lytte, lære og utvikle oss, kanskje snu opp ned på hva vi tror er sant og riktig. Stemmer utenfor den indre kirkelige krets er kanskje vår mulighet til å bli mer relevant.

Forstyrr oss!

«Generelt går du ikke inn og forstyrrer en annens gudstjeneste», sier biskop Reinertsen til Vårt Land. Nei, kanskje ikke. Men hvorfor ikke? Hvis gudstjenesten er menighetens hovedsamling, er det dit det er viktig å gå. Når noen endelig vil oss noe er det ikke annet å gjøre enn å lytte, samtale, bli utfordret, utfordre tilbake. Hvis gudstjenesten avbrytes i sin faste form, kan det være fordi noen har noe viktig å melde.

Reaksjonene på avbrytelsen av påskedagsfeiring og barnedåp kan tyde på at vi har vent oss til å leve skjermet fra verdens ståk og larm. Det vet jeg at vi ikke vil. Hvis det var flyktninger som toget inn til oss, når enn det måtte være, med et budskap som utfordrer oss til handling, vet jeg at vi ville ønsket det velkommen. Så vær så snill å forstyrr oss!

[ Prest i Extinction Rebellion: «Vold mot naturen er en vold som kirken må ta ansvar for» ]