Etter at statsforvalteren i Oslo og Viken gjorde kjent sin avgjørelse om å nekte Jehovas vitner statsstøtte for 2021, har trossamfunnet kommet med beskrivelser av egen religiøs praksis som langt på vei fraskriver organisasjonens ansvar for eksklusjonspraksisen de driver. De stiller seg også svært kritiske til statsforvalterens saksgrunnlag, som de mener baserer seg på ensidige beretninger fra tidligere medlemmer.
Jeg ønsker i dette innlegget å løfte frem hvorfor det er problematisk når det insinueres at tidligere medlemmers meninger bør tillegges mindre vekt i statsforvalterens avgjørelser.
Samvittighet som kan flytte fjell
I Jehovas vitners klagebrev til statsforvalteren, datert 17. Februar 2022 kan man lese: « [...] det er opp til hver enkelt som er tilknyttet menigheten, å bruke sin personlige religiøse samvittighet for å avgjøre om de vil begrense eller helt unngå å ha kontakt med den personen [som har trukket seg].»
Det er forskjell på å være uenig i eksklusjonspraksisen og å være en generell motstander av Jehovas vitners tro
— Rakel Lima Fjelltvedt
Dette stemmer også overens med hva vitnene selv opplever. Jeg er imidlertid ikke et øyeblikk i tvil om at hver eneste en av dem opplever nettopp en slik personlig overbevisning. Jeg vet av egen erfaring at denne «personlige religiøse samvittigheten» nærmest kan flytte fjell.
Undergraver tilliten
Under overskriften «Statsforvalteren diskriminerer Jehovas vitner» skriver styreleder i trossamfunnet, Jørgen Pedersen, at «alt begynte da tre misfornøyde tidligere Jehovas vitner sendte e-poster til Barne- og familieministeren og Statsforvalteren, der de kritiserte flere av Jehovas vitners trosoppfatninger og framgangsmåter. Denne typen kritikk er typisk for misfornøyde tidligere medlemmer av et trossamfunn. Flere anerkjente eksperter innen religionssosiologi har advart mot slike ensidige anklager.»
Med denne argumentasjonen forsøker styrelederen å undergrave tilliten til de tidligere medlemmene som forteller om praksisen statsforvalteren reagerer på. Tidligere medlemmers unike erfaringer reduseres til utslag av bitterhet, eller et generelt ønske om å sverte Jehovas vitner.
Jeg vil tydelig poengtere at det er forskjell på å være uenig i eksklusjonspraksisen og å være en generell motstander av Jehovas vitners tro eller deres rett til å utøve denne. Det er også rimelig å anta at en del tidligere medlemmer ønsker å påta seg et visst ansvar for at saken nettopp ikke blir ensidig belyst.
Må tåle debatt
Jeg har stor respekt for Jehovas vitners tro og overbevisning. Jeg tror likevel det er både viktig og riktig at denne debatten tas nå. For eksklusjonspraksisen må tåle en debatt. Den må tåle å bli gransket, og den må tåle å bli møtt med norsk lovverk.
Så kan man tenke at en viss grad av eksklusjon og snakk om dommedag er en del av de negative sidene til flere andre frimenigheter enn Jehovas vitner. Her har imidlertid stasforvalteren funnet en svært viktig forskjell: at eksklusjonen og den sosiale kontrollen er organisert. Det betyr ikke nødvendigvis at Jehovas vitner ikke får fortsette å utføre den. Men det betyr at vi som samfunn ikke vil bruke 16 millioner kroner på å støtte den, og dermed også signalisere at vi godkjenner den.
Og det er derfor vi har fått trossamfunnsloven. Den skal verne de som vil utøve sin tro. Den skal verne voksne. Den skal verne barn. Og – den skal verne oss som samfunn.