Verdidebatt

Gi Hillsong en sjanse

LEDERSKAP: Det som møter oss i Hillsong for tiden, er ledere med en god porsjon selvkritikk og med ønsker om å gjøre endringer. På vegne av kirka jeg går i ber jeg om at vi får en sjanse til å snu skuta.

Jeg leser med en vond klump i magen om Marie Fuglset Idland sine erfaringer fra sine år som pastor i Hillsong Norge. Her er det utvilsomt mye smertefull erfaring å spore, som det både er tøft og trist å lese om.

Arild Gullhaugen Pettersen, Frivillig i Hillsong Drammen

Det er mye som ikke har gått veien, og det Marie skriver om er tankevekkende. Men når saker som dette dukker opp, så oppstår det så lett to ulike fronter. Den ene er de som med god grunn – som Marie – trenger å ta et skikkelig offentlig oppgjør med sine erfaringer rundt alt som har vært urett, traumatisk og vanskelig.

Den andre gruppen havner typisk i en slags forsvarsposisjon og kjenner på urettferdighet den andre veien. Mange av oss har fortsatt valgt å stå i disse forsamlingene, uavhengig om man har gått på noen smeller underveis, eller står igjen stort sett med kun gode erfaringer.

Koster å forsvare Hillsong

Jeg tror svært mange kjenner på frustrasjon når alle nederlagene dukker opp og skildres i detalj i den store offentligheten, uten at det finnes balanse den andre veien også. Det oppstår lett et gap og et motstykke mellom mange folks reelle erfaringer i kirka, spesielt når alt som rulles ut utelukkende er negativt. Da forstår jeg godt at man tenker at det er jo ikke sånn kirka mi er!

Det er på ingen måte lett å utlevere seg selv og sine negative opplevelser i menighetssammenheng. All ære til Marie og andre som tar den belastningen. Men jeg skal love deg at akkurat nå koster det litt å si at jeg er fortsatt stolt av, glad i og har troa på kirka mi, jeg, etter spaltekilometere med negative oppslag, kjipe erfaringer og skandalerapporter om kirka, sammenhengende over flere år, nasjonalt og globalt.

Det er en underdrivelse å si at man blir en smule matt og svimmel av å bivåne en karusell som denne.

En god porsjon selvkritikk

Marie kommer med svært mange treffsikre poeng i sin kronikk, om hvordan makt korrumperer og at frukten av usunne lederskap skaper dårlig kultur. Her treffer hun en nerve. Men jeg mener det er å smøre tjukt på å si at det for eksempel kommuniseres at lederne er ufeilbarlige, og at vi skal stole blindt på lederne over oss. Dette stusser jeg veldig over. Fra mitt ståsted så er dette langt unna det inntrykket jeg sitter med.

At persondyrkelsen har gått for langt til tider; uten tvil. Men mye av den ukulturen Marie beskriver var jo litt av hovedårsaken til at de forrige pastorene for Hillsong Norge måtte trekke seg også. Det som møter oss for tiden er en god porsjon selverkjennelse og selvkritikk fra våre lokale ledere, med reelle ønsker om å gjøre endringer på alle plan. Vi opplever i alle fall en kirke som jobber hardt for å komme seg opp på beina igjen og lære av feil som har satt en støkk i miljøet.

Jeg skal love deg at akkurat nå koster det litt å si at «jeg er fortsatt stolt av, glad i og har troa på kirka mi, jeg»

—  Arild Gullhaugen Pettersen

En ny start

Det er verdt å klamre seg fast til håpet om at det kan komme mye godt ut av kriser. Jeg har lyst på vegne av kirka jeg går i, å be om at vi bør få en sjanse til å snu denne skuta. Nå er det snart påske, og da markerer vi selve oppstandelsen. Håpet om en ny start, nåde, forsoning, tilgivelse og gjenopprettelse for alle parter. Så lenge det er liv så er det håp for kirka.

Vil vi ikke egentlig ha det samme? Ha et godt fellesskap der det er plass til et mangfold av folk? Der vi kan puste, være trygge, vokse i fellesskap med Gud og mennesker, og være oss selv midt i livets tyngste og beste dager? Der vi blir møtt med at vi alle er like avhengige av Guds nåde som oksygenet i lufta.

Jeg vet at det er det vi drømmer om å bygge i vår lokale kirke i Drammen. Jeg kjenner ikke mange som har behov for å breske seg over egen selvtilfredshet, latterliggjøre andre kristne fellesskap, eller tenke at det er vi som har skjønt det.

Heldigvis står vi ikke alene, men sammen med drøssevis av kirkesamfunn med to tusen års kronglete bagasje, så er vi her fortsatt. Jeg vil påstå at det finnes ydmykhet nok til å lære av dette. Hvis ikke så er det ille ute med oss hele gjengen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt