Vi står midt i det som ser ut som århundrets flyktningkrise i Europa. Heldigvis handles det raskt: Flyktninger fra Ukraina tilbys midlertidig kollektiv beskyttelse, og kommuner, frivillige og enkeltpersoner rundt i Norge står klare til å ta imot.
Nå kan vi også forvente politiske flyktninger fra Russland, hvor det blir vanskeligere å ytre seg dag for dag: Demonstranter mot krigen fengsles i tusentall og det legges lokk på frie medier. Samtidig som vi sanksjonerer Putin og oligarkene i makteliten knallhardt, må vi støtte russerne som vil endre regimet, også om de trenger å søke tilflukt.
Norske bygder og byer har mer kapasitet, kompetanse og hjerterom enn vi har fått muligheten til å gi verdens flyktninger
— Hildegunn Marie Tønnessen Seip
Overskudd av ubrukt gjestfrihet
Kommunene har de siste årene signalisert vilje til å ta imot flere flyktninger enn de som har fått komme til Norge. Den unødvendig strenge flyktningpolitikken har gitt lave ankomsttall, og bygget opp et overskudd av ubrukt gjestfrihet rundt i landet. Norske bygder og byer har mer kapasitet, kompetanse og hjerterom enn vi har fått muligheten til å gi verdens flyktninger.
Det omsorgsoverskuddet kommer godt med nå, og mobiliseres raskt. Det er vårt medmenneskelige ansvar, og vår menneskerettslige forpliktelse. Så må vi også passe på etterslepet etter flere år med en flyktningpolitikk preget av FrPs hånd på rattet. Dette har nedskalert mottaksapparatet, og gjort ankomstsenter og utlendingsenhet til minimumstilbud hvor det er omdiskutert om asylsøkerne får oppfylt rettigheter og grunnleggende behov.
MDG har lenge tatt til orde for en mer human behandling av flyktninger. I denne krisen blir behovet bare enda mer åpenbart. Så la oss organisere sikker transport fra grenseområdene til Norge, bidra i den internasjonale dugnaden, og ruste kommuner og mottak for å tilby trygghet til disse menneskene som har fått hverdagen brutalt revet opp.
Det er forskjell på flyktninger
Selv de som har argumentert for at flyktninger helst kan hjelpes andre steder, ser at vi er nærområdet nå. Men vi må ikke glemme at vi er forpliktet på menneskerettighetene til alle som søker trygghet i et annet land enn sitt eget, uansett hvor de er forfulgt og i livsfare.
For den akutte situasjonen i Ukraina har gjort det smertelig klart at det er forskjell på flyktninger. Vi har sett mennesker med afrikansk og asiatisk bakgrunn som presses til side når de prøver å komme seg på toget bort fra bombene i Ukraina. Vi hører om polske nynazister som går etter de mørkhudede og banker opp flyktninger ved grensa.
Vi har også sett pressedekning der europeiske kommentatorer omtaler disse flyktningene som annerledes fordi de er «siviliserte» og «ligner på oss». Og er det ikke paradoksalt at Australia åpner grensene for ukrainske flyktninger, mens de i årevis har ført en beryktet politikk med avvisning og internering av båtflyktninger i sitt nærområde? Hvorfor foreslår noen danske politikere at den omstridte «smykkeloven», som gjør at man kan konfiskere flyktningers verdisaker ved ankomst, ikke skal gjelde for akkurat ukrainere?
Her i Norge står Sylvi Listhaug og Hege Storhaug i front for den mest åpenlyse forskjellsbehandlingen, med oppfordringer til å ta imot ukrainske flyktninger, men ingen andre. Det er et skammelig forsøk på å sette utsatte grupper opp mot hverandre, i en tid der verden trenger det motsatte: Samhold og solidaritet.
Barn er barn
Asylretten avhenger ikke av opphav, og minst av alt av øyenfarge eller hudfarge. Det er en rett vi alle har i kraft av å være menneske: «Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse», sier menneskerettighetserklæringens artikkel 14.
Det er hjerteskjærende å se fortvilte ukrainske mødre og barn forlate sine hjem mens fedrene må bli i krigen. Barna på flukt fra Ukraina fortjener all den beskyttelse og omsorg vi kan gi. Men det gjør også barna som fortsatt vansmekter i Moria, eller gråter seg i søvn i Jemen. Barn er barn, og har krav på trygghet uansett hvilken krig de flykter fra.
Flyktninger er flyktninger. Alle som støtter konsekvent menneskerettighetstenkning, må avvise forsøkene på å selektivt begrense noen flyktningers rettigheter.
Det betyr noe at den enkelte av oss tar imot de som kommer i vår vei med vennlighet
— Hildegunn Marie Tønnessen Seip
La oss anerkjenne at det er mye nå
Solidariteten i gult og blått er sterk. Hvordan klarer vi å inkludere alle farger i den?
Vi skal ikke undervurdere hvor overveldende det kan være å ta innover seg flere kriser på en gang. Pandemien hadde knapt stilnet før dette krigsutbruddet sjokkerte verden, og den økologiske krisen blir stadig mer alvorlig. Det er ikke rart at få orker å ta innover seg enda en dyster klimarapport fra FN samme uke som det er brutt ut krig i vår del av verden. Jeg kjenner flere dypt klimaengasjerte mennesker som ikke har orket å sette seg inn i rapporten enda.
La oss anerkjenne at det er mye nå. At empatien kan bli sliten, den også.
Men enhver flyktningkrise er først og fremst flyktningenes krise. At vi i mottakerenden også kan føle oss overveldet, må ikke skli over i lemfeldig omgang med menneskerettighetene, eller ubevisst forskjellsbehandling. Det er nettopp i krisesituasjoner vi må holde på de grunnleggende prinsippene det internasjonale samfunnet har bygget opp over tid: Menneskerettigheter, samarbeid på tvers av grenser, og koordinert krisehåndtering.
Alle bidrag trengs
Det er nettopp når de globale utfordringene er overveldende store, at alles bidrag trengs. Det betyr noe at den enkelte av oss tar imot de som kommer i vår vei med vennlighet, enten de kommer fra Ukraina, Syria eller nabobygda. Det bidrar litt til vår felles beredskap hver gang vi sparer litt strøm, sjekker våre kilder eller dyrker litt mat.
Og det betyr noe at vi holder fast på menneskerettighetene, og holder den internasjonale solidariteten levende – i alle farger.