Viser krigen at vi alle er litt rasister?

Jeg ser det verste av menneskeheten utfolde seg, har jeg tenkt mens jeg har sittet klistret til skjermer som oppdaterer oss på det siste fra Ukraina. Jeg ser også det beste, har jeg tenkt videre, mens jeg har sett modige menn og kvinner kjempe mot en fiende som virker helt uovervinnelig. Det har grepet meg. Som det har grepet de fleste av oss.

Vi bryr oss. Vi føler med. Vi vil engasjere oss. Vi vil høre hvordan det går. Vi er sinte. Vi er opprørte. En slik urettferdighet som vi nå får se, kan vi rett og slett ikke finne oss i. Vi vil ta imot de som måtte komme. Selvfølgelig vil vi det. Om de så må slå seg ned i hagen vår. Mennesker som er på flukt må vi hjelpe.

Journalisters fremstilling

Jeg synes det er fint med engasjementet. Selv har jeg lagt et ukrainsk flagg på profilbildet mitt på Facebook. Men det slo meg da krigen hadde pågått et par dager at andre er vel også på flukt akkurat nå. Mange har vært på flukt lenge. Hvorfor engasjerer vi oss ikke mer i dem?

Svaret er pinlig åpenbart. Svaret har kommet fra noen av verdens ledere og profilerte journalister de siste dagene. Om jeg ikke tar helt feil, har noen av oss også tenkt de samme tankene, bare ikke sagt det høyt:

«Vi snakker altså ikke om syrere som flykter fra bombingen det syriske styret står bak, som, for øvrig, er sponset av Putin. Vi snakker om europeere som rømmer i biler, som ser ut som oss, for å redde livene sine», sa en journalist i det franske TV selskapet BFM.

Charlie D´Agata som er utenrikskorrespondent for det amerikanske nyhetsbyrået CBS, hadde lignende tanker da han uttalte på direkten at «dette er ikke et sted, med all respekt, som Irak eller Afghanistan, som har hatt en pågående konflikt i flere tiår. Dette er en relativt sivilisert, relativt europeisk – nå må jeg velge ordene mine med omhu – by der man ikke ville forvente eller håpe at noe slikt skulle skje.»

Tillater vi oss å tenke slik, har vi krysset linjen der menneskers verdi bestemmes fra utseende og bosted.

—  Oddny Gumae

Det er vel ikke slik at menneskene, verken i Afghanistan eller Irak, hadde håpet at de skulle bli drevet på flukt av maktsyke ledere heller? Det er vel ikke slik at når Putin sponser drap av sivile i Syria, så er det ikke så ille som når han gjør det i et land der mennesker ser ut som oss? For tillater vi oss å tenke slik, har vi krysset linjen der menneskers verdi bestemmes fra utseende og bosted.

«Intelligente mennesker»

I Myanmar sitter Emuso og følger nøye med på nyhetene. Han og hans venner som er fra folkegruppen karen, er i sjokk. Krig i Europa? Kan det være mulig? Mer enn de fleste, kan disse unge menneskene relatere til krigens grusomheter. I februar ble to av Emusos beste venner drept av den myanmarske hæren. De var 19 og 23 år. Deres forbrytelse? De tilhørte feil etnisitet.

«Vi opplever også daglige bombinger, vi blir angrepet og husene våre blir ødelagt, vi må flykte og vi sulter, forteller han». Han synes ikke det er feil at verden bryr seg om Ukraina. Han synes bare det er så trist at det virker som verden har glemt ham og landet hans.

Den bulgarske presidenten, Rumen Radev, hadde svar for Emuso: «De er europeere, sa han. Intelligente, utdannede mennesker, noen er også dataeksperter. Dette er ikke vanlige flyktninger som er mennesker fra en ukjent bakgrunn. Ikke noe europeisk land er redd for dem.»

Jeg håper at krigen i Ukraina vil fortsette å vekke det beste i oss, evnen til å bry oss, engasjere oss og gi. Men måtte det ikke bare bli for mennesker som ser ut som oss, men for alle, uansett farge, tro og fødested.

[ Jussprofessor: – Nei, å sende våpen til Ukraina gjev ikkje Putin grunn til å angripe Noreg ]