Når Per Arne Dahl, tidligere biskop, nå bekjentgjør at han har snudd i spørsmålet om likekjønnet vigsel, blusser det opp en viss kirkelig-teologisk diskusjon som vi egentlig var ferdige med for lengst. Espen Ottosen og Sofie Braut er igjen fremst med sine utspill.
Braut stiller spørsmålet «Må verkeleg det vakre og urgamle ekteskapsidealet ut for å sikre kyrkja fred og framgang?» Det var en dyrekjøpt husfred, mener hun. Ottosen mener Dahl bruker dårlige argumenter.
At freden, hvis da freden i kirka har senket seg, var dyrekjøpt, kan mange skrive under på. Kampen for LHBTs rettmessige, likeverdige plass på alle plan i Den norske kirke raste i 60 år. Lesbiske og homofile ble behandlet som objekter som skulle utredes, forklares og fortelles hvilken plass de hadde i det som benevnes som «skapt i Guds bilde». Mange homofile og lesbiske opplevde seg både fordømt og ekskludert fra nettopp å være skapt i Guds bilde.
Ikke krav på eksklusivitet
At ekteskapet mellom mann og kvinne ikke lenger har krav på eksklusivitet, slik Braut lurer på, er noe man på konservativt hold snart må avfinne seg med. Da lov om partnerskap i 1993 ble innført, var det ut fra ønsket om å skape «en stabil, helst livsvarig ramme om forholdet mellom to mennesker» (Ot.prp. 32:6). Da ny felles ekteskapslov ble foreslått og iverksatt 2009, uttalte flere biskoper, «ekteskapet er et godt vern for kjærligheten […]. Det er ikke en skaperordning som utelukker andre former for samliv».
I 2013, da bispemøtets utredning «Sammen. Samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv» forelå, kunne man lese: «En rekke trekk ved synet på ekteskapet i Det gamle testamentet korresponderer ikke med rådende syn på ekteskapet i Den norske kirke i dag.» Omtrent det samme kunne man lese om Det nye testamentet: «Vi finner ikke en utviklet lære om ekteskapet som ordning i NT».
Utvalget bak 2013-utredningen var tungt sammensatt teologisk og kirkelig. Konklusjonen var at tekstene i NT snakker mer om kjærlighet allment, enn om kjærlighetsforholdet mellom to mennesker. Det ble slått fast at deler av ekteskapsordningene i Bibelen derfor strider mot det kristne kjærlighetsbegrepet.
Det bør være allmenn enighet om at «Jesus er skriftens sentrum», og at «alt i Skriften må prøves på ham» (sitat biskop emerita Laila Riksaasen Dahl). Da bør man merke seg at det hos Jesus ikke finnes fordømmelse av homoseksuelle handlinger.
Seksualfiksert kirkelig debatt
Så går vi videre bakover i kirkestriden om homofili. I 1995, i utredningen «Homofile i kirken», var bakteppet den nye partnerskapsloven av 1993. Kirka skulle her igjen ta stilling til samlivsformene mellom homofile. Samtidig forelå det ny psykologisk kunnskap om homofili, og om homofili som integrert del av personlig identitet.
Et viktig trekk ved 1995-utredningen var nettopp spørsmålet om identitet, identitetsdannelse, identitetsbestemmelse. Den seksualfikserte kirkelige debatten hadde knyttet identitet til seksualitet, mens det nå ble uttrykt at identitet må sees ut fra troen på Kristus.
På Kirkemøtet i 2017 ble så kjønnsnøytral vigselsliturgi vedtatt. Punktum ble satt
— Kai Krogh
Her er vi inne på noe av det mest sensitive og sårbare i et menneskes psykososiale utvikling; identitetsdannelse. Når man går den konservative forståelsen av skapelsesberetningen etter i sømmene, kan man bli forstemt. Et vanlig utgangspunkt er 1. Mosebok «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han dem, til mann og kvinne skapte han dem.»
Fremtredende her er kjønnspolariteten, mann-kvinne. Men så trekker man den slutning at det ikke bare dreier seg om sosiale roller mann-kvinne, men om seksuell identitet. Så kommer neste slutning, det må dreie seg om heterofil identitet. Til slutt gjøres heterofil identitet til grunnlag for skaperordningen. Slik er seksualitet blitt forstått og definert som heteroseksualitet.
Da et punktum ble satt
Jeg forutsetter det er enighet om at Bibelen er et historisk dokument. Den må leses og forstås med hensyn til den tid og kultur den er skrevet i. Videre bør det være enighet om at alle som leser Bibelen, fortolker den. Ingen kommer utenom fortolkning. Og ingen av oss har direkte adgang til Guds vilje. Men i Bibelen finner vi Gud.
I Hygen-utvalget fra 1977 leser vi at Paulus’ fordømmelser ikke gjelder det moderne homofile kjærlighetsforholdet
— Kai Krogh
Ekteskapet i Bibelen, årtusener tilbake, var tuftet på patriarkatet, på kvinnens status nærmest som slave, på mannens videreføring av sin slekt, og på autoritær barneoppdragelse. Vi skal ikke ramse opp den bibelske fortiden, og kontrastene til vår tid. Men jeg må bare si to ord om Paulus, som også står sentralt for de konservative. I Hygen-utvalget fra 1977 leser vi at Paulus’ fordømmelser ikke gjelder det moderne homofile kjærlighetsforholdet.
Så rykker vi fremover til 2016, da Kirkemøtet med overveldende flertall vedtok likekjønnet vigsel i Den norske kirke. På Kirkemøtet i 2017 ble så kjønnsnøytral vigselsliturgi vedtatt. Punktum ble satt.
Et oppbrudd av kristen seksualetikk
Hvordan skal så denne korte oversikten over en sammensatt, mangeårig og dels bitter kirkestrid om seksualitet avrundes? Her er det mange valg. Men når vi nå, i 2022, er inne i Skeivt Kulturår med 50-årsmarkering for avskaffelse av § 213 i straffeloven, paragrafen som kriminaliserte seksualitet mellom voksne menn, passer det å minne om politikken som en viktig pådriver for fremskritt.
Da § 213, den 21. april 1972, ble avskaffet, varslet det et oppbrudd av kristen seksualetikk som premissleverandør for samfunnets lovgivning. Moral og juss skilte lag. Det er med all grunn og frimodighet at Skeivt Kulturår skal feires.