Da kirken ble konfrontert med egen avmakt

Det er ubehagelig å bli konfrontert med sin egen fattigdom. I ettertid er det kanskje den opplevelsen som sitter igjen hos meg selv også. Pandemien stilte meg ansikt til ansikt med min egen åndelige fattigdom, og kirkens.

Etter hvert som nedstengningen festet grepet, var det ubehagelig å erkjenne at det ikke fantes noen snarvei ut av den. De aller fleste av kirkens ansatte fikk lønn gjennom måneder med pandemi. Slik sett tok kirken godt vare på sine ansatte.

Anna Ramskov Laursen skriver at pandemien stilte henne ansikt til ansikt med kirkens åndelige fattigdom (VL 8.2.22). Denne opplevelsen, kombinert med reformtrøtthet, har gjort henne urolig og sorgfull over situasjonen i kirken. Hun er åndelig utmattet. Spørsmålet jeg stiller meg, ikke som kritikk, er likevel om opplevelsen av å ha blitt åndelige sett fattigere gjelder for flere tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke. For fattigdom kan handle om å miste det en har hatt, og å kjenne på lengselen etter noe som aldri har vært.

Kirkens avmakt

Ramskov Laursens observasjoner knytter seg til to sider i kirkens liv: en praktisk og en eksistensiell eller åndelig. Hun peker på forhold som eksisterte før pandemien og forhold som ble tydeligere under den. For mange mennesker har pandemien vært en lang glideflukt inn i et landskap, hvor de dag for dag har måtte legge fra seg det som har holdt dem oppe. Både hos enkeltmennesker, og i fellesskap, oppstod det en avskalling som langsomt ble forvandlet til en form for apati eller nummenhet. Den kjenner mange fortsatt på etter snaut to år med restriksjoner og uforutsigbarhet.

Gjennom pandemien ble kirken konfrontert med egen avmakt. Min opplevelse var at lite skjedde med dens evne til å tolke pandemiens åndelige eller eksistensielle side. Det som i stedet tok over, var gjentatte oppfordringer til å erstatte de fysiske møteplassene med digitale alternativer, samt søkelys på forsvarlig smittevern.

En redsel for å bli irrelevant bredte seg, «likes» ble telt, og antall visninger på nettet likeså. Digital kreativitet ble redningsplanken for mange. Fysiske rom ble stengt, mens virtuelle rom ble åpnet. En overordnet teologisk og eksistensiell samtale om hva som skjedde med oss som kirke og troende lot vente på seg.

Kirken var taus

Paradokset ble for meg, at en kirke som i lang tid har satt kontekstuell teologi på dagsorden, nærmest forble taus. To påsker kom og gikk, uten at Den norske kirkes lederskap satte ord på det som inntraff. I den grad nedstengingen av påsken ble drøftet, handlet det i all hovedsak om praktiske forhold. Om så bare opplevelsen av rådvillhet, eller sorgen, over å måtte «avlyse» påsken hadde blitt satt ord på, så kunne det åpnet et rom for tapsopplevelsene, eller den åndelige fattigdommen som pandemien skapte hos enkelte i kirken.

To påsker kom og gikk uten at Den norske kirkes lederskap satte ord på det som inntraff

—  Morten Stensberg

12. mars 2020 ble den ukentlige feiringen av Jesu oppstandelse satt på vent og ingen syntes å reflektere høyt over det som skjedde. Nokså stille og tilsynelatende uten betenkeligheter var en mer enn en nesten 1000-årig tradisjon parkert. Da var det lettere å jobbe med de praktiske sidene knyttet til nedstengingen; antallsbegrensninger og smittevern. Det var konkret og ble for noen en måte å verne både seg og andre mot sårbarheten og usikkerheten som fulgte i pandemiens kjølvann.

Ingen teologisk beredskapsgruppe

Smittevernberedskapen var da også uklanderlig. Kirkeledelsen hadde etablert en egen gruppe for å håndtere den. Noen teologisk beredskapsgruppe eller arbeidsgruppe eksisterte derimot ikke. Fokus var utelukkende på praktiske sider rundt det som stod igjen av kirkens virksomhet, i all hovedsak gjennomføring av dåp, vigsel og gravferd. Administrasjon synes å trumfe teologisk refleksjon, og ga inntrykk av at måten kirken administreres på, i krisetider og andre tider, er best tjent med å være unntatt en solid teologisk forankring og refleksjon.

Paradokset ble for meg, at en kirke som i lang tid har satt kontekstuell teologi på dagsorden, nærmest forble taus

—  Morten Stensberg

Det virket, og virker, som det er både legitimt og nødvendig å skille mellom kirkelig administrasjon og teologi, enten det er pandemi eller ikke. For meg blir det da ikke vanskelig å skjønne at det oppleves som åndelig fattigdom. Når teologiens plass i kirkens liv nedtones til en minimal størrelse, går vi glipp av den fordypningen som kunne ha fulgt.

Det gjør nok at flere enn Anna Ramskov Laursen kjenner på en åndelig fattigdom i etterkant av pandemien. Om vi nå våger samtalen om hva pandemien gjorde med oss, kan hende det venter en oppdagelse: Noe verdifullt er kanskje skjult i fattigdomserfaringene vi gjorde som kirke og som troende.

[ Presteforeningen om «åndelig utmattelse»: – Et problem utover pandemien ]