Da kirken ble konfrontert med egen avmakt
PANDEMI: Smittevernberedskapen i Den norske kirke har vært uklanderlig. Men hvorfor klarte man ikke å opprette en teologisk beredskapsgruppe?
UKLANDERLIG SMITTEVERN: – Den norske kirke var god på smittevern, men lite skjedde med dens evne til å tolke pandemiens åndelige eller eksistensielle side, mener sokneprest Morten Stensberg.
Gorm Kallestad
Det er ubehagelig å bli konfrontert med sin egen fattigdom. I ettertid er det kanskje den opplevelsen som sitter igjen hos meg selv også. Pandemien stilte meg ansikt til ansikt med min egen åndelige fattigdom, og kirkens.
Etter hvert som nedstengningen festet grepet, var det ubehagelig å erkjenne at det ikke fantes noen snarvei ut av den. De aller fleste av kirkens ansatte fikk lønn gjennom måneder med pandemi. Slik sett tok kirken godt vare på sine ansatte.
Anna Ramskov Laursen skriver at pandemien stilte henne ansikt til ansikt med kirkens åndelige fattigdom (VL 8.2.22). Denne opplevelsen, kombinert med reformtrøtthet, har gjort henne urolig og sorgfull over situasjonen i kirken. Hun er åndelig utmattet. Spørsmålet jeg stiller meg, ikke som kritikk, er likevel om opplevelsen av å ha blitt åndelige sett fattigere gjelder for flere tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke. For fattigdom kan handle om å miste det en har hatt, og å kjenne på lengselen etter noe som aldri har vært.
