Viktige nyanser i kjønnsdebatten

Marit Johanne Bruset, Aud Farstad og Anne Kalvig avlegger i sitt innlegg, «Kjønnsideologi utan dekking i vitskap» (Vårt Land 26.01), en visitt til min kommentar (Vårt Land 18.01) om «Foreldreoppropet 2022. Vern våre barn mot kjønnsforvirrende undervisning».

De tillegger meg et utsagn om at det finnes «mange variantar av biologisk kjønn». Jeg sa imidlertid at det «finnes mange varianter, ikke bare sosiale, men også biologiske, innenfor hvert enkelt kjønn ». Her er forskjellen i preposisjoner helt avgjørende.

En viktig nyanse

I et innlegg med overskriften «Når hjerne og kropp er i utakt» (VL, 20.01) utdypet jeg dette nærmere. Her sa jeg meg enig med oppropet om at kjønn må forstås biologisk og binært som bare to kjønn, bestemt av hvilke kjønnsceller kroppen er disponert for. Samtidig pekte jeg på muligheten for biologiske avvik knyttet til TDF-genet som et eksempel på at hjernens opplevde kjønn for noen kan være annerledes enn kroppens. Dette endrer ikke kroppens biologiske kjønn. Men det gir en biologisk forklaring til at noen allerede som små barn kan kjenne på en sterk og svært belastende opplevelse av å være «født i feil kropp». Dette er en viktig nyanse å legge inn før man bastant avviser dette uttrykket slik det skjer i Foreldreoppropet 2022.

Forskningssjef kritiserer kildebruk

Bruset, Farstad og Kalvig er her uenige: «Det er heller ikkje korrekt at eit ‘hjernekjønn’ kan forklara transidentifikasjon, og nokon genetisk modell gjev heller ikkje forklaring (Theisen, J. et al. 2019; Eliot, L et al. 2021).»

Denne påstanden kommer med belegg i to kilder. Helge Kjuus, pensjonert avdelingsoverlege og forskningssjef ved Statens arbeidsmiljøinstitutt, kritiserer i en mail til meg hvordan Bruset, Farstad og Kalvig bruker disse kildene. Jeg siterer med hans tillatelse:

«Artikkelen til Theisen et al. åpner faktisk for den helt motsatte konklusjon, og kan i alle fall ikke benyttes som faglig alibi for deres syn. Theisens artikkel er blant annet av Science Daily omtalt slik: ‘Noen av de første biologiske bevisene på den inkongruensen transpersoner opplever, fordi hjernen deres indikerer at de er ett kjønn og kroppen deres et annet, kan ha blitt funnet i østrogenreseptorveier i hjernen til 30 transpersoner.’ Artikkelen til Eliot et al., er en stor review-artikkel om eventuelle forskjeller på manns- og kvinnehjerner, som omfatter alle mulige kjønnsulikheter, og som i sin design overhodet ikke er egnet til å adressere en så spesifikk problemstilling som årsaker til kjønnsdysfori. Artikkelen er også av fagfeller blitt kritisert for å være alt for bastant i sine konklusjoner (Hirnstein et Hausmann, 2021). Bruset, Farstad og Kalviks bruk av nevnte litteraturreferanser er etter mitt syn ikke holdbar….»

Muligheten for manglende samsvar mellom hjernens opplevde kjønn og kroppens kjønn kan derfor neppe avvises så kontant som Bruset, Farstad og Kalvig hevder. Jeg tror en slik innsikt er viktig i møte med dem dette gjelder.

Er det klokt å la hele årskull av barn og unge få høre at kjønn blir «tildelt ved fødselen», og dermed er potensielt flytende og mulig å endre?

—  Halvor Nordhaug

Trenger en annen form for hjelp

Ellers er jeg enig i deres skepsis til mye av informasjonen som nå skal gis om kjønn og kjønnsidentitet i skolen. Er det klokt å la hele årskull av barn og unge få høre at kjønn blir «tildelt ved fødselen», og dermed er potensielt flytende og mulig å endre?

Mange spør om det er en sammenheng mellom denne flytende forståelsen av kjønn og den drastiske økningen av antallet unge mennesker, og særlig kvinner, som nå søker såkalt kjønnsbekreftende behandling. For flere av disse kan kjønnet bli en forklaring på lidelser med mer komplekse årsaker. De trenger en annen form for hjelp enn medisin og kirurgi med alvorlige senvirkninger.

Nødvendig med en åpen samtale

I en artikkel skriver overlegene Anne Wæhre og Martina Schorkopf ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme følgende: «Vår erfaring er at en stor andel av ungdommene har alvorlige psykiatriske symptomer. Det kan være alvorlig depresjon, sosial fobi og angst, rusmisbruk, autismespektertilstand, selvskading, suicidale tanker og handlinger, psykotiske symptomer, spiseforstyrrelser eller en oppvekst der de har opplevd alvorlige traumer.» (Tidsskr. for Den norske legeforening, 08.04.21).

Det er nødvendig med en åpen samtale om kjønn og kjønnsidentitet. Det er godt hvis Foreldreoppropet 2022 kan bidra til det. Trykket fra motsatt side er stort og bør utfordres. Samtidig er jeg nok fortsatt i tvil om akkurat et opprop er den beste sjangeren å velge inn i denne samtalen som angår mange som har det svært vanskelig.

[ «Da jeg gikk ut av Hillsong etter syv år, hadde jeg mistet den jenta jeg pleide å være» ]