En barndom i grus, signert den norske stat

Fra tid til annen dekker media ulike saker der en mor eller far skal utvises fra Norge. Tilbake sitter mindreårige barn – norske statsborgere – som må ta avskjed med sin nærmeste omsorgsgiver og få deler av sin barndom lagt i grus. De påføres sorg, savn, forvirring og bekymringer for både seg selv, søsken, den utviste og den gjenværende forelderen. Alt signert den norske stat, som skulle ha ivaretatt deres mest grunnleggende rettigheter, herunder retten til familieliv.

Barna som lider

Nå er det de to småbarnsmødrene Hensene og Sabrin som med rette får vår oppmerksomhet. Tidligere har vi blitt kjent med firebarnsmoren i Lyngdal som skulle utvises etter 19 år og firebarnsfaren i Lofoten som ble kastet ut etter 22 år i Norge. Barna til sistnevnte har lengtet etter pappaen sin i det som snart blir tre år. Vi husker også mammaen fra Fjell som skulle utvises selv om hennes to norske barn da måtte ha blitt plassert i fosterhjem fordi den gjenværende pappen var for syk til å ta seg av dem.

Felles for disse sakene er at den ene forelderen har brutt utlendingsloven, ofte ved å ha oppgitt uriktige opplysninger ved ankomst til landet. UDI har så fattet et utvisningsvedtak som reaksjon på dette lovbruddet. Dette kan påklages UNE, men i de nevnte sakene har vedtaket blitt opprettholdt.

I landet som fikk verdens første barneombud i 1981 og den første barneministeren ti år etter, i landet som fremstiller seg som et fyrtårn for barns rettigheter, veier ikke hensynet til barnets beste tungt nok hvis foreldrene har handlet galt. Barna må lide for statens ønske om å straffe foreldrene.

Politisk opprydning

Juridisk fagdirektør i UNE, Ketil Larsen, skrev nylig i en kronikk at det i de fleste saker vurderes å være til barnets beste at forelderen ikke blir utvist. Dette hensynet vil imidlertid ikke få gjennomslag dersom belastningen ikke vurderes å være verre enn den ville være for andre barn som opplever at familien adskilles. Med andre ord må det være særlige forhold, for eksempel ved barnet selv eller familiens situasjon, som skulle gjøre at forelderen får bli. Er det ikke det, vil andre hensyn – især innvandringsregulerende hensyn – veie tyngre enn barnets beste.

Larsen mener at UNE foretar vurderinger av barnets beste innenfor de politiske føringer og juridiske rammer som foreligger. Skal det bli slutt på at foreldre utvises, fortsetter han, trengs politisk endring. Der er jeg enig med Larsen. Jeg har flere ganger, nå sist i et intervju i Vårt Land, tatt til orde for at det trengs en politisk opprydning i disse sakene slik at håndhevelsen av utlendingsloven blir mer i samsvar med barnefaglig kunnskap og grunnleggende menneskerettigheter. Dette er et synspunkt jeg også fremmer på vegne av Norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg (MRU).

Samtidig mener jeg det er upresist å hevde at UNE gjør vurderinger av «om barnet er spesielt sårbart og omsorgsevnen hos den andre forelderen». Det har de etter min mening ikke forutsetninger til.

Konsekvensene av UNEs feilvurderinger

Det er en svært omfattende jobb å vurdere et barns behov og hva som er til et barns beste. Når jeg blir bedt om å foreta slike vurderinger i barnevernssaker, må jeg observere barnet i ulike kontekster, ha gjentatte samtaler med barnet, omsorgsgivere og andre informanter som kjenner barnet godt, sette meg inn i barnets utviklings- og sykehistorie, samt se ulike risikofaktorer opp mot de beskyttende faktorene som er til stede i og rundt barnet.

Skal jeg utrede en forelders omsorgsevne, vil også det være krevende og omfattende arbeid. Det er åpenbart for alle at UNE ikke gjør slike grundige vurderinger, og det kan neppe heller forventes. Men da må myndighetene erkjenne at risikoen for feilvurderinger er formidabel.

Jeg kan fortelle om barn som blir syke av spiseforstyrrelser, angst og depresjon.

—  Heidi Wittrup Djup

Konsekvensene av UNEs feilvurderinger omtales iblant i nyhetene, som da småbarnsmoren Leila ble tvangsreturnert til Iran fordi UNE ikke trodde på at hun ville bli utsatt for tortur. UNE tok feil og mennesket måtte betale prisen. Leila ble utsatt for tortur og Norge ble siden dømt for brudd på menneskerettighetene. Hun er nå gjenforent med sønn og samboer i Steinkjer.

Hvilke konsekvenser barna lider under når foreldre utvises fra Norge, blir derimot sjeldnere rapportert. Staten har ikke tatt seg bryet med å avdekke dette. Men det finnes mange eksempler på hvilken skade dramatiske relasjonsbrudd fra primæromsorgsgiveren påfører barna.

Jeg kan fortelle om barn som blir syke av spiseforstyrrelser, angst og depresjon. Barn som må ta vare på både småsøsken og den gjenværende forelderen fordi omsorgskapasiteten faller sammen av krisen Norge påfører dem. Barn som utvikler et sterkt sinne mot den staten fordi den fratok dem det aller viktigste de hadde i barneårene, og som siden har henfalt til rus og destruktive mestringsstrategier. Barn som lærer om barnekonvensjonen på skolen, og brått forstår at «den gjelder ikke for meg».

Tid for politisk handling

Historiene jeg får høre er mange. I de sakene er det lite tvil om at UNE tok feil da de konkluderte med at belastningen ikke ville være større enn den er for andre barn. Det hjelper også lite at utvisningen er «kortvarig». To eller fem år er lenge i barns liv, og det tar ofte ytterligere tid å realisere familiegjenforening.

Barn lever her og nå. Barndommen kommer aldri tilbake. Familielivet og foreldrenes omsorg er alt barna noensinne har kjent. At staten tar fra dem det, sender foreldre ut av landet og etterlater familier i håpløshet og savn, er ikke vårt samfunn verdig.

Det er tid for politisk handling. Saksbehandlingen hos utlendingsmyndighetene må endres, og det må vurderes å innføre foreldelsesfrister og alternative sanksjonsformer mot foreldrene. Ikke minst må barnets beste vektes tyngre. Ivaretakelse av barns grunnleggende rettigheter og behov er samfunnets viktigste oppgave.

[ Robert Mood: – Oslo-besøket er ei tydeleg anerkjenning av Taliban ]