Den vanskelige teologien

Jeg vil gjerne rette en takk til Espen Ottosen for å gjøre nettopp det som så langt har uteblitt fra de fleste kristenledere: Å komme med en reaksjon og en respons på den medieomtalen min bok Kommer ikke far mer? har fått de siste ukene.

Om Ottosen faktisk har lest min bok, er jeg imidlertid svært usikker på. All den dag, refererer han til ulike avisoppslag og intervjuer – ikke til bokas innhold. Som informasjonssjef og erfaren mediemann, bør Ottosen være godt kjent med at journalister svært ofte gjengir sitater i helt andre ord og vendinger enn det de i utgangspunktet var formidlet fra intervjuobjektets side. Sitatsjekk er heller ikke alltid like lett å gjennomføre for å få sluttresultatet like autentisk som man ønsker.

[ Per Søetorp anmeldt: «Det var umulig å legge fra seg boka» ]

Guds etterrettelighet

Derfor blir det mildt sagt noe upresist når han ut ifra avisskriveriene insinuerer at jeg i min tro skulle være både «kravstor» og teologisk på ville veier. Han tillegger meg sågar meninger om at jeg skal ha stilt opp for Gud, uten å ha blitt tilstrekkelig belønnet for det. Ja, han påstår til og med at jeg skal ha «gitt opp Gud»! Ingen av disse tingene har imidlertid rot i fakta som tilhører min virkelighets verden. Heller ikke påstanden om at jeg skal ha søkt «tegn», slik Jesus sier at en «ond og vantro slekt» driver med.

Det jeg har gjort, er ganske enkelt å etterlyse Guds etterrettelighet og ansvar overfor sine egne løfter. Og de er som kjent både mange og store. For meg har det vært helt uinteressant å skulle berike meg selv på bønnesvar ut ifra egoistiske motiver og jakt etter egen lykke og suksess. Gjennom hele mitt voksne liv har jeg brent for og vært i hengiven tjeneste for Guds hjertesaker: Menighet, misjon, lovsang, tilbedelse og manifestert gudsnærvær.

I dette er man som kjent helt og holdent prisgitt at Gud selv står ved sitt eget ord og stadfester det på den måten han klart og tydelig har lovet. I den etterlysningen kjenner jeg meg på trygg bibelsk grunn, da det slik Ottosen også sier, er nok av eksempler på hellige menn som ropte til Gud i frustrasjon: «Hvor er Herren?».

Det må to til for å danse tango

Når jeg så etter lang tids søken og venting opplevde at kartet ikke lenger stemte med terrenget, førte dette meg ut i en kognitiv konflikt jeg personlig opplevde som direkte helsetruende. Det er dette jeg skriver om i min bok, uten på noen måte å «konkludere», slik Ottosen synes å tro at jeg gjør. Tvert imot presiserer jeg at jeg virkelig håper på en dag å kunne erkjenne at jeg tok feil i mine vurderinger, og at Gud faktisk ikke har gått i dekning. Det er jeg åpen for, og det uten hjelp fra noen særegne «tegn».

Men det må to til for å danse tango, og i en relasjon må kommunikasjonen gå begge veier for å opprettholdes. For min del har dette vært som en uønsket separasjon mer enn en endelig skilsmisse. Og tidvis jobber jeg ennå med saken i åndelig parterapi på mitt lønnkammer.

Det jeg har gjort, er ganske enkelt å etterlyse Guds etterrettelighet og ansvar overfor sine egne løfter

—  Per Søetorp

Espen Ottosen er fagmann i teologi, en vitenskap som ikke akkurat er kjent for empiri og etterprøvbare påstander. Det som forundrer meg, er at Ottosen og andre som mener seg å inneha en så mye «sunnere» kristen troslære enn radikale pinsekarismatikere, innrømmer at de ikke har noe fullgodt teologisk eller filosofisk svar på hvorfor Gud tilsynelatende ikke svarer på bønner basert på Hans egne, utvetydige løfter.

Jeg har aldri forventet at Gud skulle besvare alle mine bønner. Men jeg har faktisk – og med god grunn – forventet at det ville være i hans egen interesse å stadfeste det han selv har lovet og sagt, i hvert fall når det gjelder hans egne prosjekter og «Guds rikes sak». Når så dette tilsynelatende har uteblitt gang etter gang, til tross for endeløse bønnemøter og tålmodig venting, er det at jeg har etterlyst hans tilstedeværelse og påkalt hans oppmerksomhet for en plausibel forklaring.

Skal vi aldri vite for sikkert?

Dersom dette, ifølge Ottosen, er å ha en «kravstor tro» basert på «selektiv bibellesning», står han etter min oppfatning overfor et svært vanskelig teologisk dilemma. Hvilket evangelium er det Ottosen mener at kristne skal forkynne med stor frimodighet, dersom vi aldri kan vite for sikkert om Gud vil stå ved sitt eget ord eller ei? Hvor tynn bibel sitter vi da igjen med, dersom vi må slå en strek over alle vidløftige ord om alt fra helbredelse til åndsåpenbaringer og profetier om framgang for Guds rike?

Som legmann og pinsepredikant emeritus får jeg vel gjøre Henrik Ibsens ord til mine: «Jeg spørger kun, mitt kald er ei at svare!»

[ Norsk misjonær fra pinsemenighet knyttes til konverteringsterapi ]