Den kravstore troen

De siste ukene har Per Søetorp fortalt om sin kamp med troen i flere medier. Min umiddelbare tanke var at hans fortelling først og fremst avdekker hvor usunn karismatisk kristendom er. Helt siden jeg kom tett på Trosbevegelsens teologi som 16-17-åring, har jeg tenkt at skuffelse og desillusjon må bli resultatet av en forkynnelse som garanterer helbredelse, mirakler og suksess til den som er sterk i troen.

En del av de uttalelsene Søetorp har gitt kan også forstås slik. Han synes ikke å være i tvil om at han – og mange andre helhjertede kristne – har stilt opp for Gud uten å bli tilstrekkelig belønnet. «Men når bønnesvarene uteblir, dukker spørsmålene opp», konkluderte Søetorp overfor Vårt Land 28/12.

Presters troskrise

Likevel tviler jeg på at fortellingen til Søetorp bare viser hva som raskt kan skje når en intens karismatiker havner i en livskrise. Isteden blir jeg slått av hvor mye ved fortellingen hans som ligner på historier fra helt andre deler av kirkelandskapet.

Et eksempel er Eskil Skjeldal som i 2017 utga boken Eg slepper deg utan at du velsigner meg. Skjeldal var ingen karismatiker, men forsket ved MF og var prest i Den norske kirke da han fortalte at han mistet Gud. Til A-magasinet sa han det slik: «… da jeg virkelig trengte Gud, hadde jeg bare masse teorier som jeg støttet meg til. De falt sammen som et korthus med en gang du blåste på det» (12/4). I boka skriver han om manglende bønnesvar. «No er det einsamt å tru på ein Gud som aldri svarer».

Eller ta Rudi Kessel som var katolsk prest i 24 år. Til Vårt Land (11/6 2015) fortalte han at alle bønnene han hadde bedt i 29 år ble notert i en dagbok. Da han gjennomgikk disse, landet han på at Gud ikke hadde svart. «Selv når jeg ba om det som var til velsignelse for Guds rike, skjedde ingenting uvanlig», sier Kessel. Konklusjonen fikk han til å forlate tro og prestejobb.

Sterke løfter

Det kan altså se ut som om mennesker med svært ulik teologisk bagasje kan havne i samme troskrise på grunn av manglende bønnesvar. Jeg kan forstå hvorfor. I ulike faser av livet har jeg spurt hvorfor Gud oppleves så fjern og taus. Ja, for noen år siden skrev jeg selv en bok om akkurat dette temaet kalt Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen?

«Jeg synes Gud virker veldig pinsevennsk i Bibelen, men da må han også levere det han gang etter gang lover», sa Per Søetorp til Korsets Seier 15/12. Selv om jeg regner meg som en ganske nøktern lutheraner synes jeg setningen gir mening. Det er ikke bare karismatikere som har oppdaget at Bibelen inneholder mange sterke løfter – blant annet om bønnesvar. Derfor kan frustrasjonen komme snikende når vi ikke synes at Gud gjør det han har lovt.

Samtidig er det verdt å spørre om vi også står overfor en noe selektiv bibellesning. For det vrimler faktisk av bibeltekster som utfordrer ideen om at Gud kommer til å ordne opp bare vi ber – og ber nok.

[ Norsk kvinnelig misjonær fra pinsemenighet knyttes til konverteringsterapi ]

Å kreve tegn

«Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for evig? Hvor lenge vil du skjule ditt åsyn for meg?» Disse spørsmålene møter vi i Salme 13,2. Litt senere leser vi: «Hvorfor sover du, Herre?» (44,24). I Salme 73 klager salmisten over hvor bra det går for de som ikke er fromme. Han innrømmer: «For jeg var misunnelig på de hovmodige, jeg så at det gikk de urettferdige vel.

I tillegg gir hele Jobs bok – og Klagesangene – tydelig beskjed om at Gud ofte skuffer forventningsfulle troende. Kanskje bør vi også vektlegge ordene om at «Gud ikke gjør forskjell på folk» (Rom 2,11), men tvert imot «lar sin sol gå opp over onde og gode» (Matt 5,45). Kan vi da forvente at det enkelt og greit vil «lønne seg» å være en kristen?

Det vrimler faktisk av bibeltekster som utfordrer ideen om at Gud kommer til å ordne opp bare vi ber – og ber nok.

—  Espen Ottosen

Kanskje mest tankevekkende er Jesu advarsel til de som krever tegn av ham. «En ond og utro slekt krever tegn. Men tegn skal ikke gis den, uten profeten Jonas tegn», sier Jesus (Matt 12,39).

Når jeg har lest Per Søetorps anklager mot Gud, er inntrykket at det nettopp er tegn han etterlyser. Blant annet sier han om Gud: «Han fremstår ofte så påfallende inaktiv, gåtefull og mystisk. Det er ikke mye jeg krever for å gjenoppta kontakten, men et begripelig livstegn hadde vært fint» (Korsets Seier 15/12).

Fortjener vi hjelp?

En av de sterkeste bibeltekstene om manglende bønnesvar finner vi i 1 Korinterbrev 12 hvor Paulus forteller at han fikk «en torn i kroppen». Den skulle hindre ham fra hovmodighet. Etter å ha bedt til Gud tre ganger om å bli kvitt plagen, får han svaret fra Gud: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.»

Hvis kristen modning innebærer å bli mer ydmyk – og dermed mer avhengig av Gud – er det ikke opplagt at Guds fremste prioritet er å ordne raskt opp når krisene rammer.

Selv tenker jeg at det kanskje er enda vanskeligere i dag enn tidligere å forberede kristne på uteblitte bønnesvar. Vi omgis av budskapet om at livets mål og mening er lykke. Reklamen forkynner: «Fordi du fortjener det». Da tenker vi lett at en god og allmektig Gud er forpliktet til å bidra når livet blir vanskelig.

Nå tror jeg ikke et fullgodt teologisk eller filosofisk svar kan gis på spørsmålet om hvorfor Gud ikke svarer på alle våre bønner. Bare å konkludere med at han ikke svarer, er i seg selv vanskelig. For er Gud virkelig taus bare fordi vi føler det slik?

[ Da den nye pastoren i Salem Bergen var tenåring, rommet nattbordet to ting: Bibelen og brukt snus ]