Den usynlige hinderløype

Saken i Vårt Land hvor Jens Arne Dolmen og Magne Hultgren forteller om sine erfaringer som funksjonshemmede i karismatiske miljøer er smertefull lesning. Heldigvis er begge nå del av sunne miljøer. Det skulle bare mangle at personer med funksjonsnedsettelse opplever menigheter som inkluderende. Eller?

Kirkens unnlatelsessynd

Omtrent hver femte nordmann oppgir å ha en funksjonsnedsettelse. Allikevel er denne gruppen sterkt underrepresentert i menighets- og organisasjonsliv. Selv om noen opplever eksplisitte, dårlige holdninger, ligger sannsynligvis forklaringen i den unnlatelsessynden som ligger i hva som ikke sies og ikke gjøres.

Når vi ikke er klar over barrierer for personer med en eller annen form for funksjonsnedsettelse, lar vi barrierene leve. Veien inn til deltakelse i gudstjeneste- og smågruppefellesskap har flere synlige og usynlige hindringer enn vi liker å innrømme. Disse hindringene gjør noen til funksjonshemmede i selve møtet med gudstjenestefellesskapet.

Hvordan er det å være en blind femåring i søndagsskolen og høre denne teksten fortalt, med helbredelsen som det absolutte høydepunktet?

—  Tonje Fyhn

Vet vi nok om disse barrierene? Jeg tror ikke det. Jeg har selv vært pastor og må innrømme at jeg ikke aktivt gikk inn i problemstillingen. Ikke av vond vilje, men fordi saken lå for langt bak i bevisstheten. Saken er at veien inn til fellesskapet kan fortone seg som en hinderløype for personer med visse typer funksjonsnedsettelser. Hindrene er usynlige for mange, men høyst reelle for andre.

Bør intervjues

Kanskje skulle vi invitere personer med ulike typer funksjonsnedsettelser til en tilfeldig gudstjeneste og intervjue dem etterpå. Hvordan var det å komme seg til kirkens inngangsdør? Hvordan var lydbildet under gudstjenesten? Ble bilder og videoer forklart, og nye mennesker bak mikrofonen introdusert? Ble de invitert til smågruppe? Er sangtekstene tilgjengelige i forkant slik at synshemmede kan lære seg dem på andre måter enn ved å lytte til forsamlingen?

Og på et dypere nivå: Hvordan ble bibelteksten om mirakuløse helbredelser forkynt? Hvordan er det å være en blind femåring i søndagsskolen og høre denne teksten fortalt, med helbredelsen som det absolutte høydepunktet? Hvis overføringsverdien fra disse tekstene til våre liv er at det gode livet er uten funksjonsnedsettelser, degraderer vi livskvaliteten til en hel del mennesker, og forstyrrer evangeliets kjernebudskap: Gud har forsont seg med menneskene. I stedet står vi i fare for å dyrke det fullt ut fungerende som en norm, slik som den større kulturen vi er en del av, gjør.

Selv om det ikke er dette vi ønsker å kommunisere, så gjør kanskje handlingene våre – eller mangelen på handling – nettopp dette.

Menigheters ansvar

Eksplisitte holdninger og uttalelser er enkle å identifisere. Men den daglige utilgjengeligheten, den som tar tid å identifisere og rette opp i, er et større problem. Her har menigheter i hele kirkelandskapet et ansvar. Vi kan lære av hverandre, men mest av de som kjenner dette på kroppen.

[ Elise Kruse: «Når forbønn blir et onde» ]