Verdidebatt

Erstads svartmaling av Kasakhstan

REFORMPROSESS: Kasakhstan har enda en lang vei å gå. Men i rettferdighetens navn må vi kunne gi landet kreditt for hva de har fått utrettet på 30 år i lys av det utgangspunkt de hadde.

Kasakhstan

I en utblåsning i Vårt Land 11. januar vedrørende den aktuelle situasjonen i Kasakhstan, sparker avisens kommentator, Emil Andre Erstad, i alle retninger. En slik debattform kommer det sjelden noe positivt ut av. Personangrep, som er det redskap Erstad benytter, trodde jeg at seriøse kommentatorer holdt seg for god til. Og jeg trodde også at serøse aviser holdt seg for god til å trykke slikt.

Mette Kongshem, tidligere ambassadør og politiker (H)

Svartmaling av Kasakhstan

I sin artikkel benytter Erstad den dramatiske og triste utviklingen under opptøyene i Kasakhstan til nærmest å hudflette landet. Han tegner et bilde av Kasakhstan som er både skjevt og urettferdig. Slik svartmaling av landet ser vi også fra Helsingforskomitéen. Og i en lederartikkel i Aftenposten 13. januar heter det at det er utrolig at noen vil at Europa skal samarbeide med landet for å styrke demokrati og menneskerettigheter.

Men det er faktisk nettopp det europeiske land gjør, både gjennom EU, Nato og gjennom OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa), der Norge er et aktivt deltakerland.

Som tidligere ambassadør blant annet til OSSE, og som ambassadør til Sentralasia, har jeg hatt anledning til å følge Kasakhstans utvikling. Jeg har gjennom flere artikler prøvd å sette søkelyset på dette landet, et land som så altfor få nordmenn har noe mer enn overflatisk kjennskap til. Inkludert media. For det er få land som er blitt stilt overfor mer utfordrende politiske, økonomiske og sosiale utfordringer enn Kasakhstan og de øvrige fire sentralasiatiske republikkene da de fikk sin selvstendighet ved Sovjetunionens sammenbrudd i 1991.

Internasjonal anerkjennelse

Gjennom historien har det geografiske landområdet Sentralasia aldri bestått av selvstendige stater. Disse landområdene ble innlemmet i tsar-Russlands multi-etniske imperium, og deretter ble de i sovjettiden konstruert i republikker der Moskva trakk grensene mellom dem.

Ved uavhengigheten i 1991 måtte derfor Kasakhstan, et land på størrelse med Europa, starte det møysommelige arbeidet med å bygge en nasjonalstat. Befolkningen besto av over 130 etniske folkeslag og et konglomerat av religiøse trosretninger. Men av dette mangfoldet ble det faktisk bygget en nasjonalstat tuftet på etnisk harmoni, religiøs toleranse og dialog mellom religionene. En nasjonalstat som har høstet internasjonal anerkjennelse. Som har hatt sete i FNs Sikkerhetsråd. Som har hatt formannsskapet i OSSE. Hva man enn måtte mene om landets første president, Nursultan Naserbajev, er det mye Kasakhstan tross alt kan takke ham for.

Skjør reformprosess

Men Kasakhstan er fremdeles inne i en skjør reformprosess. Utviklingen har disse 30 årene vært toppstyrt. Oppbygging av demokratiske institusjoner og styringssystemer tar tid, og utviklingen går ikke alltid på skinner.

Satsingen har vært på å sikre stabilitet og befeste landets suverenitet i et geopolitisk meget utsatt område. Dermed har ytringsfrihet og respekt for menneskerettigheter blitt mindre viktig. Den økonomiske utviklingen har gitt landet en middelklasse, men også her har misnøyen vokst som følge av manglende rettferdig fordeling av landets enorme ressurser. Og i de fattigere lag av befolkningen har man lenge murret. Elitens luksusliv blir ikke lenger tolerert.

Hva man enn måtte mene om landets første president, Nursultan Naserbajev, er det mye Kasakhstan tross alt kan takke ham for

—  Mette Kongshem

Kasakhstan har enda en lang vei å gå. Men i rettferdighetens navn må vi kunne gi landet kreditt for hva de har fått utrettet på 30 år i lys av det utgangspunkt de hadde. Ja, nepotisme og korrupsjon florerer. Det er dessverre ikke unikt for Kasakhstan. Vi ser det i land etter land, også i Vesten. En elite som vet å berike seg. Her sitter mange land og toppfolk i glasshus. Jeg regner med at Erstad tar dem for seg!

Kritisk, men konstruktiv dialog

Bidrar det så til å løse problemene å harselere med Kasakhstan, eller er løsningen å heller engasjere seg mer aktivt for å få fremdrift i demokratiarbeidet? For vi ønsker vel alle at Kasakhstan skal lykkes? Stor skam til dem som ikke er interessert i det.

Å anerkjenne hva Kasakhstan tross alt har oppnådd gjennom disse 30 årene er verken å skamrose eller hylle regimet, som Erstad synes å påstå. Jeg velger å ha tro på at Kasakhstan, med fortsatt norsk og internasjonal bistand, skal klare å takle de utfordringene landet står overfor. Veien dit er gjennom kritisk, men konstruktiv dialog, ikke gjennom svartmaling.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt