Verdidebatt

Fremmedgjøring i kirken

DEN NORSKE KIRKE: Mine beste stunder under Kirkemøtet er når vi går sammen til gudstjeneste. Når vi sitter i møterommene derimot, opplever jeg mine meninger som et problem kirken må vokse av seg.

Takk til sjefredaktør Bore sin kommentar kirkestriden i nyttårsaftens Vårt Land. Jeg har i forlengelsen av det lyst til komme med mitt hjertesukk. Mesteparten av mitt yrkesaktive liv har jeg arbeidet som kateket i kirken. Nå arbeider jeg i Ålesund kirkelige fellesråd. De siste seks årene har jeg også vært innvalgt som fellesrådsansattes representant i bispedømmerådet og kirkemøtet.

I disse posisjonene har jeg fått kjenne på kroppen kreftene som har slitt i kirken, som Bore skriver om. Kursendringen som har skjedd har ikke vært noe jeg har ønsket og stemt for. Selvfølgelig merker jeg da også en smerte over endringen. Samtidig går jeg til mitt arbeid med stor tro på kirkens Herre, men med en økende uro for kirken som jeg tjener.

Å forholde seg til uenighet

Kommentaren til Bore går på den sterkere polarisering i kirken, og denne er det virkelig grunn til uro over. «Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas og jeg til Kristus» var striden i menigheten i Korint, som vi leser om i 1. Kor. 1. Strid er altså ikke et nytt fenomen i kirken. Men det som jeg opplever som ekstra utfordrende, er at vi nå sier at tildels svært ulike syn om enkelte saker skal leve side om side i kirken.

Det kan kanskje gå, men det er en veldig krevende øvelse. Man får fort opplevelsen av «minefelt» som man skal navigere i. Bore skriver at «mange bærer fortsatt med seg en drøm om at deres forståelse av kristendommen skal blir dominerende. Den dagen kommer ikke med det først». Her tror jeg mye av sakens kjerne er, hvordan forholder vi oss til de vi ikke er enige med?

Selv stemte jeg mot de fleste sakene det har vært mest strid om. Men jeg har så lyst til å bli trodd på at jeg ikke er imot menneskene som enten lever på andre måter enn jeg, eller mener annerledes enn jeg. Det var ikke de jeg stemte mot, jeg stemte for mine overbevisninger.

Fremmedgjøring i kirken

Mine beste stunder på Kirkemøtet har jeg når vi går sammen til Nidarosdomen til gudstjeneste og nattverd. Da er vi sammen, ikke mot hverandre. Men når vi sitter i møterommene, eller når vi får referater og pålegg fra Kirkerådet, så opplever jeg derimot sterkt at meninger som mine er et økende problem for kirken, et problem som kirken snart bør være vokst ifra.

Jeg opplever for egen del – men også fra mange andre jeg snakker med – en fremmedgjøring i kirken, en følelse av ikke helt å høre til. Samtidig ser jeg jo at det er stor avstand fra den lokale menigheten til den store kirkepolitiske overbygningen. Som igjen har en tildels stor avstand fra den verdensvide kirke.

Kan vi leve med ulike syn i samme kirke? Sannelig om jeg vet.

—  Olav Rønneberg

Hvem skal vi gå til spurte noen Jesus? Den norske kirke er mitt kirkesamfunn, det er her jeg har lyst til å være, både med min tro og min tjeneste. Samtidig så tenker jeg at skal kirken forbli et sted for flere som deler mine syn, bør vi snarest vende blikket bort fra det som skiller, og lete etter det som samler. Kan vi leve med ulike syn i samme kirke? Sannelig om jeg vet. Men det jeg vet, er at hvis den ene sier at den andre ikke må synes det en vil, da er splittelsen et faktum. For da sier vi i virkeligheten at «vi kan tåle at du mener det, men ikke at du lever i det». Da blir det knebling.

Mange tenker nok som punkegruppa The Clash; «Should I stay, or should I go». Jeg har lyst til å bli, men det finnes en tålegrense. Hvis fremmedgjøringen forsterkes ytterligere så tror jeg at mange vil bli tvunget til å vurdere hva de må gjøre.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt