Kommentar

«All in» i kirkestrid

POLARISERING: Polariseringen øker i Kirke-Norge, mens samfunnet blir stadig mer sekulært. Det er på tide å gjøre det kirkelige mangfoldet til en styrke, og ikke et problem.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Debatten om «The Send» eksploderte denne høsten i Vårt Lands spalter. «The Send» er et stort kristent ungdomsarrangement som skal avholdes til sommeren på Telenor Arena utenfor Oslo. Det hele ble sparket i gang av Helge Simonnes, mangeårig redaktør i Vårt Land, og forfatter av boka «Trump, Gud og kirken».

Simonnes advarte mot at «The Send» i USA og Brasil hadde promotert ytterliggående teologi og politikk. «Sporene skremmer når Hinn og Bolsonaro omfavnes» skrev Simonnes, og viste til hvordan den kontroversielle mirakelpredikanten Benny Hinn og Brasils omstridte president Jair Bolsonaro hadde blitt hyllet på scenen til «The Send» i henholdsvis Miami og Sao Paulo.

I det andre hjørnet av ringen finner vi Kåre Hegle, forfatter, foredragsholder og et svært kjent navn for Vårt Lands lesere. Han kom nylig med boken Da det brant i Rosenes by. Den handler om Ung Visjon, en kraftig vekkelsesbevegelse som oppsto i Molde på 70-tallet. Da sto Hegle og Simonnes skulder ved skulder i arbeidet for ung vekkelse.

50 år senere står de gamle forbundsfellene svært langt fra hverandre i synet på det som er forventet å bli neste års store ungdomsvekkelse. «Ved å lese VL kan en få inntrykk av at The Send er det mest farlige og forførende arrangement som planlegges i Norge neste år. Det er nesten ikke til å tro», skriver Hegle.

Hva har skjedd?

Menneskeofring og korstog

Debatten har vært frisk. I høstens «The Send»-arkiv i Vårt Land finner vi titler som «Vi ofrer ikke mennesker», «svartmaling» og «Jeg vil ikke bli umyndiggjort». En debattant trakk fram korstogene som en slags parallell til The Sends mål om å få ungdommen til å gå «all in» for Jesus. Det er ikke min intensjon å henge ut noen, alt dette er hentet fra innlegg vi har satt på trykk i Vårt Land fordi vi mener de er gode, interessante, og kommer fra penner vi ønsker å ha i avisen.

Men det er ingen tvil om at debattantene gikk «all in».

Diskusjonen om The Send ble kompleks fordi den tok opp i seg så mange av de konfliktlinjene som preger det kristne Norge. Frikirke mot tidligere statskirke. Konservative mot liberale. Lavkirkelige mot høykirkelige. Elgitar mot orgel. Stadionmøter mot lavmælt liturgi. Debatter om teologi, politikk og metodikk gled over i hverandre. Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet, heter en kjent norsk roman om et lite velfungerende samliv. Men hva er det vi egentlig krangler om når vi krangler om «all in»?

Splittelse som strategi

Frontene har alltid vært harde i Kristen-Norge. Det nye er at bildet er mer sammensatt og komplekst. Det er flere fronter enn det var før. Teologisk uenighet får stadig sterkere følge av politisk uenighet og kulturell avstand. Det gjør ikke tonen mindre uforsonlig. Frykt, sinne og mistenkeliggjøring bobler til overflaten. Mer intern uenighet ser ut til å være kirkas svar på sekulariseringen.

Årsakene til at motsetningene øker er komplekse og sammensatte. Spørsmålet er: Vil vi at denne utviklingen skal fortsette?

Det kan framstå som lett hyklersk å skrive dette i en avis som bruker mye spalteplass på de interne diskusjonene i Kirke-Norge. Men uenighetene er reelle, og det er liten grunn til å tro at de ville forsvinne om ikke Vårt Land omtalte dem. Da ville bare maktkampene skjedd i mer skjult lende. Polariseringen er ingen lønnsom business for Vårt Land. Den dagen fløyene ikke snakker sammen lenger, vil det gå svært dårlig for en avis hvis forretningsidé er å nå bredest mulig ut i Kirke-Norge.

Julevask av holdninger

Den opphetede effekten som algoritmestyrte medier som Facebook og Twitter har på debatten, gjør seg selvsagt gjeldende også i Kristen-Norge.

I land med tette bånd til Norge knytter store kristne trossamfunn seg til politiske bevegelser som står fjernt fra hovedstrømmen i norsk politikk. Dette smitter nok noe over i enkelte norske trossamfunn, men også frykten for at det vil smitte bidrar til sterkere motsetninger.

Når rettighetskamp går fra å åpne opp til å stenge ute bidrar også det til polarisering. Da Klepp kommunestyre denne høsten vedtok å hindre aktører med et tradisjonelt samlivssyn i å søke om kulturstøtte, sa Senterpartiets representant det rett ut: «Det trengs en skikkelig julevask i holdninger». Når storsamfunnet slår hånda av grupper med meninger som avviker fra flertallet finner disse gruppene gjerne venner, penger og inspirasjon andre steder.

Jordskjelvet

Innad i Den norske kirke sliter en med å finne likevekten etter jordskjelvet man har opplevd de siste årene. De som en gang utgjorde majoriteten og makta har på forbløffende kort tid havnet i minoritet og opposisjon. Samtidig har de som utfordret makta nå rent flertall. Et slikt maktskifte er utfordrende for begge sider når man ikke har trening i å bytte posisjon hvert fjerde år.

Burde vi ikke slutte rekkene? Ja og nei.

—   Bjørn Bore

Maktskiftet leses også av mange på en lite konstruktiv måte. Kirkas store skifte ses på av mange som nok et tegn på samfunnets sekularisering. På den andre siden blir dypt troende mennesker som fikk kirka til å skifte mening, neppe mer samarbeidsinnstilte av å stemples som avkristningens fortropper. Kampen står ikke bare mellom fløyene, den står også mellom mellom de som vil holde kirka samlet og de som vil «vinne kampen».

Drømmen om enhet

Færre døpes, konfirmeres eller går til gudstjeneste. Ny teknologi og ideologi utfordrer det kristne synet på menneskeverd. Religion forsøkes utdefinert som noe tabubelagt og ekstraordinært som kun skal komme til uttrykk i lukkede rom der den ikke er til sjenanse for andre.

Kristendommen har vært et bærende element i den norske nasjon i 1.000 år, men kreves nå fjernet fra fellesskapsarenaer som skole, politikk og medier. Det siste kravet er at religionen også skal fjernes fra kirkebyggene når lokalmiljøet mangler sekulære seremonirom.

Burde vi ikke slutte rekkene? Ja og nei. Den økende fragmenteringen er ikke nødvendigvis et sykdomstegn. I et stadig mer sammensatt samfunn må kirka ha mange ansikter for å nå bredt ut. Utfordringen er at vi sliter med å akseptere det. Mange bærer fortsatt med seg en drøm om at deres egen forståelse av kristendommen skal bli dominerende.

Den dagen kommer ikke med det første. Vi må omfavne det kirkelige mangfold og gjør det til en styrke.


Les mer om mer disse temaene:

Bjørn Kristoffer Bore

Bjørn Kristoffer Bore

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar