I en kronikk i Vårt Land 14. november uttrykker Tone Granaas bekymring for at barn tvinges til samvær etter at Norge er felt i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).
Ken Joar Olsen viser på den annen side med sin kronikk 18. november at mange barn savner sine foreldre og ønsker å treffe dem etter omsorgsovertakelse. Han påpeker at barnas reaksjoner på samvær kan være påvirket av at de ser foreldrene sjelden og at fosterforeldre ikke alltid bygger opp under at barnet skal ha en positiv holdning til sine foreldre. Begge stemmer er viktige i denne debatten.
[ Svenska Kyrkan med kontroversielt apartheid-vedtak: – Historieløst ]
Mer samvær enn før
Jeg har forsket på hvorvidt norsk barnevernpraksis er i samsvar med EMD-dommene mot Norge. Noen av svarene finner vi i den nylige publiserte rapporten «Samvær etter omsorgsovertakelse – en undersøkelse av praksis fra fylkesnemnder og lagmannsretter». Her er praksis fra fylkesnemnder og domstoler fra 2020 gjennomgått.
Hovedkonklusjonen er at norsk praksis er endret. Det fastsettes mye mer samvær mellom foreldre og barn enn det som var vanlig før, og målet om at barn skal tilbakeføres til foreldrene opprettholdes i de fleste sakene.
Hovedlinjen i norsk barnevernspolitikk og i regelverket er at barn skal ha kontakt med sine biologiske foreldre i størst mulig grad, og at samvær skal legges opp ut fra at barnet skal tilbakeføres til foreldrene. Det skal mye til for at dette målet kan fravikes. Ett av tre krav må være oppfylt:
- Foreldrene må anses som særlig uegnede
- Gjenforeningsmålet kan skade barnets helse og utvikling
- Det har gått lang tid siden omsorgsovertakelsen slik at barnets interesse i stabilitet veier tungt.
I rapporten stiller jeg spørsmål ved om man kunne gått bort fra målet om at barnet skal tilbake til foreldrene i flere saker
— Ingunn Alvik
I rapporten stiller jeg spørsmål ved om man kunne gått bort fra målet om at barnet skal tilbake til foreldrene i flere saker, basert på disse tre kravene. Det viser seg at disse kravene i realiteten har vært oppfylt i flere saker, uten at det ble vurdert grundig nok av beslutningstakerne. Hvis de hadde vurdert det, kunne de fastsatt mindre samvær og barna kunne fått ro i sin nye omsorgsbase.
I praksis ser jeg en tilbakeholdenhet når det gjelder å konkludere med at en gjenforening med foreldrene ikke lenger er målet. Det er ikke EMD-dommene som står i veien for å fastsette mindre samvær, men at mulighetene som ligger i regelverket ikke brukes.
[ Redd Barna: – Kan være flere norske, uidentifiserte barn i IS-leirer ]
Utsatt for massiv omsorgssvikt
En av dommene jeg har undersøkt kan tjene som eksempel. Den gjelder ei jente i småskolealder som er blitt utsatt for massiv omsorgssvikt: Hun er blitt utsatt for vold, har måttet overvære kriminelle handlinger, har fått cola på tåteflaske siden hun var liten slik at tennene hennes senere måtte trekkes, hun har inngående kunnskap om bruk av narkotiske stoffer og har kun gått på skole i to uker.
Jentas reaksjoner i forbindelse med samvær er svært sterke – hun kobler ut i lange perioder, klarer ikke å konsentrere seg, faller ut av skolegang og avstår fra sosialt liv med venner. Hun har massive stressreaksjoner og er livredd for foreldrene sine. Jenta gjentar ofte at hun ikke vil leve hvis hun må ha samvær med dem.
Hun har massive stressreaksjoner og er livredd for foreldrene sine.
— Ingunn Alvik
I dommen fastsettes det ikke samvær, noe som er i samsvar med dommene fra EMD. Likevel opprettholdes målet om at jenta skal tilbake til foreldrene. Det er liten tvil om at kravene for å forlate målet om tilbakeføring er oppfylt i denne saken, likevel gjøres ikke det.
For denne jenta ville det nok vært godt å få vite at hun ikke skal vokse opp i sin biologiske familie, og at hun ikke trenger å ha samvær med dem. En slik forsikring kan hun ikke få så lenge målet om tilbakeføring opprettholdes.
Barnets mening er viktig
Samvær skal fastsettes med utgangspunkt i hva som er barnets beste, uansett om målet er at barnet skal tilbake til foreldrene eller barnet skal forbli i fosterhjemmet. Når målet om tilbakeføring til foreldrene gjelder, må samværet være slik at tilknytningen mellom barn og foreldre både kan styrkes og utvikles. Som utgangspunkt må det da være samvær minst åtte ganger per år, men det er også åpning for å fastsette mindre samvær i begrensede perioder.
Når barnet nekter plent og nærmest må tvinges til samvær, er det nærliggende å tenke at man er nær grensen for at barnet utsettes for urimelig belastning
— Ingunn Alvik
En klar regel er likevel at samvær aldri kan være til skade for barnets helse eller utvikling. Barnet kan heller aldri utsettes for en urimelig belastning. Når målet er at barnet skal tilbake til foreldrene, kan det gis så mye samvær at barnet opplever en viss belastning. Det skyldes at man tenker at ulempene for barnet oppveies av fordelene ved å ha god kontakt med foreldrene. Da vil en tilbakeføring senere lettere kunne skje.
Når barnet nekter plent og nærmest må tvinges til samvær, er det nærliggende å tenke at man er nær grensen for at barnet utsettes for urimelig belastning. Barnets mening, og reaksjonene som barnet viser i forbindelse med samvær, vil være viktige momenter i vurderingen av hva slags samværsordning som skal gjelde og i vurderingen av om samværet er en belastning for barnet.
[ Epleskrott-metaforen slo henne i magen: – Jeg ble besatt av å bli ren ]
Krever psykologisk kunnskap
Barn har en rett til å medvirke i forhold som gjelder dem. Barnas mening skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet. Dette vil også gjelde i vurderingene av hvor mye samvær barnet skal ha med foreldrene, hvor samværet skal være, hvilke aktiviteter de skal gjøre, om det skal være med tilsynspersoner eller andre.
For både små og store barn kan reaksjonene være et signal om hva barnet selv ønsker. Når for eksempel ei lita jente som ennå ikke kan snakke, «faller ut» slik at hun ikke blir kontaktbar under samvær, kan dette ses på som uttrykk for at samværet er belastende for henne. Det samme gjelder for eldre barn som får sterke reaksjoner i tilknytning til samvær.
Mitt hovedinntrykk er at det i praksis i liten grad stilles spørsmål ved årsakene til barnas reaksjoner på samvær.
— Ingunn Alvik
Mitt hovedinntrykk er at det i praksis i liten grad stilles spørsmål ved årsakene til barnas reaksjoner på samvær. Det legges oftest til grunn at barnas negative reaksjoner skyldes at de retraumatiseres når de møter foreldrene. På den annen side kan det ikke ses bort fra at noen reaksjoner skyldes glede eller savn – at selve møtet med foreldrene skaper følelsesmessige reaksjoner fordi barna savner dem. Det kreves spesifikk psykologisk kunnskap for å kunne vurdere dette godt nok, noe det bør settes mer fokus på.
Hjelp til å få finne den beste løsningen
Høyesterett har uttalt at selv om gjenforeningsmålet fastholdes, skal den belastningen barnet kan utsettes for med sikte på gjenforening, ikke legges nært opp mot grensen for urimelig belastning.
Dersom barnet vegrer seg etter at man har forsøkt tilpasninger og samtaler, kan det stilles spørsmål ved om samværsordningen bør prøves på nytt. I disse vurderingene er det essensielt at det benyttes fagkyndige som både har særlig kompetanse på å snakke med barn og til å vurdere årsakene som kan ligge bak ulike former for reaksjoner.
Målet må være at barn får medvirke til hvordan samværsordningen skal være hvis de ønsker det, og at både barn, fosterforeldre og foreldre får hjelp til å komme frem til den beste løsningen – med barnet i fokus.