En familiefiendtlig samværspraksis

Tone Granaas i Norsk Fosterhjemsforening er bekymret for at barn tvinges til samvær med sine biologiske foreldre etter at Norge er felt i flere saker i EMD. Jeg er mer bekymret for det unyanserte synet hun presenterer på barn og deres reaksjoner i forbindelse med samvær og hva dette kan handle om.

Norge har etter min mening hatt en familiefiendtlig samværspraksis, der barn og foreldre blir satt i svært kunstige situasjoner. Jeg er glad for at EMD har påpekt mangler ved den norske samværspraksisen. Vår barnevernssak var en av dem (K.O og V.M vs Norge).

[ Tone Granaas: Ingen barn skal tvinges samvær ]

Kunstige møter

Mange samvær gjennomføres i en kunstig setting, som på et lekerom hos barneverntjenesten eller steder familien ikke har tilhørighet til. Tilsynsfører eller andre voksne er ofte til stede for å observere og dokumentere det som skjer, og foreldrene får beskjed om å ikke snakke om saken. Slik settes barna i en unaturlig situasjon, men uten mulighet til å få svar på det som opptar dem.

Og med samvær så sjeldent som 2-4 ganger i året danner barn ofte feilaktige oppfatninger av foreldrene sine. Lever de i et miljø som er negativ til foreldrene og som uriktig er overbevist over at foreldrene utgjør en skadelig risiko, er dette oppskriften på å lage et fiendebilde hos barna.

Mange skjebner

Granaas forteller historien om «Julie», som har fluktplanen klar dersom hun tvinges til samvær med sine biologiske foreldre. Men det finnes også andre historier enn «Julie» sin:

«Isac» på ti år har store reaksjoner etter samvær med mamma, Samværene er fine, men det rapporteres om utagering på skolen og i fosterhjemmet flere uker etter samvær. Reaksjonen blir ikke borte selv om samværet blir sjeldnere. Fosterhjem og barnevern mener at Isac er traumatisert og at han tar skade av samvær. Etter en stund sier fosterhjemmet opp avtalen da de opplever at det er så belastende med hans reaksjoner. I nytt fosterhjem er det ingen reaksjoner etter samvær. Gutten forteller der at han savnet mamma så mye, men at han ikke kunne fortelle det fordi fosterhjemmet ikke likte mamma.

Josefine blir fortalt at på samvær skal barnevernet være med og passe på henne slik at ingenting skjer. Josefine blir mer og mer redd for samvær.

—  Ken Joar Olsen

«Josefine» på seks år har bodd i fosterhjem i et halvt år. Hun har blitt fortalt at hun ikke kan bo hjemme fordi «mamma ikke kan passe godt nok på deg og hun var ofte sint på deg». Josefine blir fortalt at på samvær skal barnevernet være med og passe på henne slik at ingenting skjer. Josefine blir mer og mer redd for samvær. Mamma er også annerledes, hun snakker ikke slik hun pleide. Josefine begynner å grue seg til samvær og vil ikke dra.

«Anne» på tre år har bodd i fosterhjemmet i to år. De ønsker å beholde henne slik at hun vokser opp hos dem. Foreldrene har bedt om en tilbakeføring. Fosterhjemmet er redd for å miste jenta de opplever som sin egen. De gruer seg for hvert samvær, som nå er blitt hyppigere for å kunne vurdere en tilbakeføring. Jenta registrerer fosterforeldrenes stress og reagerer etter samvær med å sove dårligere og bli mer engstelig. Fosterforeldre forteller om store reaksjoner hos barnet og de mener at samvær må begrenses.

Med disse eksemplene som jeg kjenner til som erfaringskonsulent, vil jeg vise at det er mange grunner til at det kan være vanskelig for barn med samvær med biologiske foreldre.

[ Adopterte opplever forskjellsbehandling: – Ingen beskyttelse at man vokser opp i en etnisk norsk familie ]

Fosterforeldrenes ansvar

I tillegg er det mange barn som har ufrivillig blitt skilt fra sine foreldre og som lengter seg syke etter dem. Som spør på nytt og på nytt om å få treffe mamma eller pappa, og som til slutt gir opp. For de blir ikke hørt. Som får høre at mamma og pappa ikke passet godt nok på dem, men dette stemmer slett ikke med barnets egne opplevelser.

De blir forvirret og slutter å stole på seg selv og det de selv erfarer. I så måte er jeg enig med Granaas i følgende utsagn; «'Julie’ sin historie er dessverre ikke den eneste der norske myndigheter ikke lytter til barn i fosterhjem sine meninger, og heller ikke vektlegger deres meninger før de beslutter hva hvert enkelt barn må leve med.»

I tillegg er det mange barn som har ufrivillig blitt skilt fra sine foreldre og som lengter seg syke etter dem.

—  Ken Joar Olsen

Et barns rett til sin egen familie etter EMK art 8 er noe som burde respekteres, og det er dette EMD har påpekt. Her påhviler det også fosterforeldre, som barnas omsorgsgivere, et stort ansvar. Ikke bare her og nå, men i et livsløpsperspektiv. For mange barn mister kontakten med fosterfamilien sin etter de har flyttet derfra, og mange fosterhjem sier opp.

Hvem skal barna da feire jul hos som voksne, hvem husker dem på bursdagen om de ikke har noen i familien de har kontakt med?

Kloke beslutninger

Alle barn har rett på en grundig og individuell vurdering av samvær, derfor er slike uttalelser som Granaas kommer med om at «ingen barn burde tvinges til samvær» dypt problematiske. Noen barn velger bort samvær på helt feil grunnlag, de gjør det fordi de har fått feile opplysninger, fordi de tror det er dette fosterhjemmet ønsker, fordi rammebetingelsene er vanskelige eller fordi savnet i etterkant blir så stort.

Disse barna er avhengige av at voksne forstår deres reaksjoner og behov, og at de tar kloke beslutninger som muliggjør at barna kan beholde og reparere viktige relasjoner til foreldrene. For dem vil en mild form for «tvang» bidra til at barna får nye opplevelser under samvær som kan komme dem til gode og styrke båndene til familien.

Barn utsettes jo for mild «tvang» i mange sammenhenger i livet, noe som er viktig for deres utvikling. Når det er sagt, skal barn selvsagt beskyttes mot nye krenkelser og store belastninger under samvær. Noen barn skal ikke ha samvær med sine skadelige foreldre. Men om disse barna ønsker samvær, som er skadelig for dem, skal man da også høre på barna?

[ Far: «Ingen tvil om at familier som kjenner livet med Downs, gir bedre informasjon enn helsepersonell» ]