Verdidebatt

Finn et kompromiss

KIRKELIG ORGANISERING: Etter tjue år med uenighet bør kirken innse at det ikke er mulig å finne en modell som alle er fornøyde med. Nå må Kirkemøtet ta beslutning, slik at vi kan bruke mer tid på å være kirke.

Hovedutvalget for utredning av ny kirkelig organisering leverte sin rapport til påske 2021, og debatten har siden det vært levende både i Vårt Land og i ulike sosiale medier. Det er bra. Nå er spørsmålet om fremtidig kirkelig organisering sendt ut på en bred høring før Kirkerådets og Kirkemøtets behandlinger.

Jeg håper flest mulig vil delta aktivt i høringen, både i selve høringsprosessen og ved å sende inn høringssvar. I høringsarbeidet er det lagt opp til at kirken kan jobbe sammen om temaet, på tvers av dagens ulike styringslinjer. Det er bra og legger til rette for å bygge bro på tvers i kirken. Det tror jeg de fleste er opptatt av.

Morten Müller-Nilssen

Tiden for et valg er kommet

Spørsmålet om kirkelig organisering har vært debattert lenge i kirken. Ny trossamfunnslov klargjør at kirken har ansvar og myndighet til selv å fastsette egen organisering. Nå er tiden kommet for at kirken gjør et valg.

Kirkemøtet har beslutningsmakt og beslutningsansvar. Kirkens folkevalgte og administrative organer har uttalerett og bør påvirke beslutningene. Alle vi andre – i den grad vi er interessert – bør melde oss på i debatten.

Summen av alle de siste årenes arbeid og ulike utredninger av temaet kirkelig organisering gir nå en mulighet til å si at vi vet nok. Nå kan og bør kirken velge organisering og ikke utrede mer. Det verste er å fortsette videre i samme uavklarte situasjon. Dagens modell er ressurskrevende og uklar, og den forsterker fronter og konflikter.

Kritikken av rapporten

Utvalgets rapport er møtt med kritikk av mange slag. Blant annet er det fremholdt at vi har tolket mandatet for snevert, undervurdert betydningen av samspillet mellom kirke og kommune lokalt, glemt Jesu ord i våre vurderinger av ledelse, og nedjustert betydningen av folkestyret til fordel for administrasjon og mer byråkrati.

Jeg nøyer meg i denne omgang med å gjenta fra offentliggjøringen av vår rapport: utvalget var satt sammen av medlemmer med ulike syn. Vi behandlet et omfattende mandat som gjenspeilet temaer med lang kirkepolitisk historie. Vi har levert delte anbefalinger i sentrale spørsmål – noe som gjenspeiler situasjonen i kirken i dag.

Jeg har tilnærmet meg de ulike spørsmålene i dette arbeidet hverken som prestesønn, kirkegjenger eller byråkrat

—  Morten Müller-Nilssen

Temaene vi belyser er omstridte og det finnes ulike syn. Det reduserer ikke behovet for at Kirkemøtet denne gangen velger å beslutte heller enn å be om nye utredninger. Jeg tror flertallet av de som bruker sin tid i kirken, enten det er ansatte, folkevalgte eller andre, er mer enn klar for at kirken velger sin organisering og kommer videre.

Jeg har tilnærmet meg de ulike spørsmålene i dette arbeidet hverken som prestesønn, kirkegjenger eller byråkrat, men som organisasjonspsykolog med lang ledererfaring. Debatten som nå går bærer etter min mening for mye preg av profesjons- og maktkamp mellom ulike organer og strukturer i dagens kirke.

Fremtidens folkekirke

Vi ser også den gamle diskusjonen om folkestyre versus administrasjons-/prestestyre prege manges syn – i tillegg til at den mer generiske senter/periferi-diskusjonen lader inn i debatten slik vi ser i alle større samfunnsdiskusjoner i Norge for tiden. Vi må våge tanken om at noen oppgaver løses andre steder og av andre enn i dag. For noen vil det oppleves som en sentralisering; for andre en desentralisering.

Jeg håper vi kan løfte debatten til å handle om hvordan vi skal være fremtidens folkekirke. Kirken står overfor store utfordringer fremover: Synkende medlemstall og demografisk endring i befolkningen, geografisk forflytning, en verden som stadig kommer nærmere, forventet reduksjon i bevilgninger og en endring i folks forventninger til kirkens tilstedeværelse og relevans i menneskers liv.

Ordets kraft avhenger ikke av om den daglige lederen er teolog eller ei

—  Morten Müller-Nilssen

I tillegg er det stadig økende krav og medieoppmerksomhet rundt kirken som arbeidsgiver, hvor ingen andre enn noen ganske få internt i kirken forstår hvem som er ansvarlig for hva. Det er en lang liste av problemer som skal løses. Skal kirken klare å løse disse problemene, trenger vi en langt mer effektiv organisering enn i dag.

Finn et kompromiss

Spørsmålet om kirkelig organisering er viktig, men skal heller ikke gjøres viktigere enn det er. Organisasjon og ledelse er virkemidler for å oppnå noe – det er ikke mål i seg selv. Kirken må velge den organisasjons- og ledelsesform som best løser kirkens mange utfordringer. Det løser vi ikke gjennom bruk av gamle synspunkter, men ved å våge nye tanker og perspektiver.

Utvikling og forbedring skjer bedre og raskere om vi beveger oss med realistiske, gjennomførbare steg. En løsning for organisering, ledelse og styring som bare deler av kirken er fornøyde med, vil ikke kunne føre fram. Jeg oppfordrer derfor Kirkerådet og Kirkemøtet til å gå grundig gjennom både utredning og høringssvar, og lete etter grunnlag for en kompromissmodell.

Det er ikke nødvendig å tvinge gjennom at alle skal ha sitt juridiske ansettelsesforhold lokalt eller sentralt – velg en modell som definerer et tydelig virkeområde for dem som skal arbeide der.

Vi vet nok. La oss få en beslutning og komme videre.

—  Morten Müller-Nilssen

Dagens juridiske ansettelsesforhold kan beholdes. Det er ikke nødvendig å tvinge gjennom at alle ledere skal være sånn eller slik – velg en modell som gir rom for at de best egnede ledere blir valgt.

Ordets kraft avhenger ikke av om den daglige lederen er teolog eller ei. Velg en modell som skaper rom for riktig bruk av ressurser og god samhandling – med kommuner, internt i prostiet og på tvers av bispedømmet.

Etter tjue år med diskusjon og uenighet bør kirken innse at det ikke er mulig å finne en modell som absolutt alle er fornøyde med. En kompromissmodell vil få være helt fornøyd med, men alle vil kunne leve med den. Jeg mener det er best å velge en kompromissmodell som alle kan leve med. Send i hvert fall ikke saken tilbake til enda mer utredninger og analyser.

Vi vet nok. La oss få en beslutning og komme videre.

Mer fra: Verdidebatt