Verdidebatt

Nerven i Kristi kropp

KIRKELIG ORGANISERING: Hvis kirken er Kristi kropp, er embetet selve nerven. Men i forslaget til ny organisering blir nervesignalene brutt. Det er kritisk. Hvis forslaget vinner frem, får vi en kirke som ikke vil være kirke.

Ta imot Den hellige ånd, sa Jesus til disiplene. Han åndet på dem og sa: «Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» (Joh. 20,22-23).

Beretningen fra Johannes knyttes til kirkens spede begynnelse. Den oppstandne sender ut disiplene og sier at slik som Far har sendt meg, slik sender jeg dere. Noen uker senere følger utgytelsen av Helligånden på pinsedag med glødende tunger, kraftig vind og forkynnelse på alle tungemål.

Men la oss et øyeblikk fastholde det Jesus sier: Ånden overgis og gis videre. Derfor er den knyttet til forkynnelsen, til syndstilgivelsen, til dåpen, til kirken.

Kirken er ikke bare et sted der man snakker om Ånden – den er selv et verk av Den hellige ånd. Den kan kun være kirke dersom den erkjenner og virkeliggjør dette. Hva betyr dette for kirken i vår tid? Hva betyr det for spørsmålet om kirkeordning?

.

Hvilket feilgrep vi har gjort

I protestantiske kirkesamfunn, særlig i Norden, har vi hatt et fattig språk for Den hellige ånd. Bortsett fra Grundtvigs pinsesalmer og dåpsliturgien, er teologien ofte knyttet til Gud som skaper og Jesus Kristus som frelser.

Ved å fokusere på Skriften og Ordet alene har vi fått en intellektuell forståelse av prekenen, troen og kristendommens mening. Ånden appellerer til følelsene og hjertet, har man tenkt.

Såkalte karismatiske bevegelser, pinsebevegelser og mystikkens kontemplative åndserfaringer har blitt møtt med skepsis og ofte stemplet som «svermeri». Ånden har vært vanskelig å plassere, vanskelig å definere, og dermed har den ofte blitt definert ut.

Hvilket feilgrep. Hvilken misforståelse.

Det er innstiftet et embete som skal sikre at Ånden gis rom

—  Marius Timmann Mjaaland

Hvis vi ikke greier å forholde oss til og ta inn over oss Åndens virke i vår egen tid, i vår egen kirke, vil vi miste forståelsen av hvor vi kommer fra og hvor vi går hen.

I vår tid er vi nødt til å tenke konkret om Åndens virke: Ånd og kropp hører sammen. Ånden fyller kroppen med liv, med pust, gir oss evnen til å sanse, lytte og erfare. Også kirken blir kropp, Kristi kropp, idet den fylles og bæres av Den hellige ånd.

Paulus beskriver kirken som Kristi kropp. Navnet er ikke bare symbolsk, men organisk: Den enkelte menigheten er forbundet med helheten, med biskoper, diakoner og apostler. Felles for disse er at relasjonen går gjennom mennesker. Nattverdfeiringen er ikke bare symbolsk, den manifesterer fellesskapet: Alle er lemmer på en felles kropp. Våre bekjennelser kaller kirken apostolisk og allmenn. De helliges samfunn. Hellig, fordi den bæres av Den hellige ånd.

Hva har dette med en evangelisk-luthersk kirke i vår tid å gjøre?

Embetet sikrer at Ånden gis rom

Hos Luther og Melanchthon, i den augsburgske bekjennelsen, ser vi det samme: Mennesket er rettferdiggjort av nåde for Kristi skyld (Art. 4).

Derfor er det innstiftet en tjeneste (embete) med Ord og sakrament – og følg med: «Ved Ordet og sakramentene som midler blir Den hellige ånd gitt, som virker troen hvor og når Gud vil.» (Art. 5) De siterer Paulus: «så vi kunne få Åndens løfte ved troen».

Dette er altså nerven i forholdet mellom Ånden og kirken: Det er innstiftet et embete som skal sikre at Ånden gis rom, at den manifesterer seg i et fellesskap som kalles de helliges samfunn.

Det interessante med Luther er at han kritiserer katolsk embetsforståelse og hevder at «enhver» kan være prest – men likevel fastholder embetet. Det er et robust og mer presist forstått embete. Mennesker kalles til tjeneste, de får en grundig skolering i teologi, de får autoritet, myndighet og ansvar som går tilbake til Jesus Kristus og apostlene, men formidles av Den hellige ånd.

Denne friheten har vært et kjennetegn ved det lutherske embetet. Det kan godt tåle motstand og kritisk diskusjon i forsamling og samfunn, men skal reise seg mot staten hvis nødvendig – som det var under krigen.

Ingen Ånd i rapporten

Som en slags forsinket protest mot embetsmannsstaten har riktignok norske teologer fra ulike fakulteter insistert på at det kun er det allmenne prestedømmet som gjelder. Noen har villet oppløse og fjerne ordet embete.

Men saken forsvinner ikke av den grunn. Embetsmannsstaten er for lengst borte. Det er på tide å innse at det allmenne prestedømme alene gir en syltynn ekklesiologi. Når økonomien i tillegg skal sikres av kommunen, blir kirken en anonym og konturløs «tjenesteyter» i et potssekulært og flerreligiøst samfunn.

Dette utvalget har slett ikke har villet utforme en kirke, men kun en virksomhet.

—  Marius Timmann Mjaaland

Kirken trenger faktisk en presisering, ikke en utvanning og marginalisering, av forholdet mellom ånden og embetet. Alle vigslede tjenester – kantor, diakon og kateket – hører strengt tatt inn under biskopens ansvarsområde.

Ansvaret er åndelig, men ikke i betydningen abstrakt. Det krever konkret oppfølging. Ressurser. Det handler om ledelse og fordeling, prioritering og utvikling.

Hvordan kan det da ha seg at forslaget til ny kirkeordning, Samhandling i en felles folkekirke, ikke en eneste gang nevner Den hellige ånd eller reflekterer over at kirken er et verk av Ånden? Hvordan kan det ha seg at den kun ved ett enkelt tilfelle, i en rapport på 130 sider, nevner Jesus Kristus?

For meg er det en gåte. Men det reflekterer svært tydelig et forunderlig faktum: At dette utvalget slett ikke har villet utforme en kirke, men kun en virksomhet. En etat. Et interkommunalt foretak for administrasjon av religiøse spørsmål.

Men en kirke? Neppe. Utvalget vil nok si at det bare forholdt seg til mandatet, som i kortform lød: Enkel og funksjonell.

Embetet er kirkens nerve

Kirken har altså opprettet et utvalg som knapt forholder seg til teologi. Er det mulig å utforme en kirkeordning som ikke forholder seg til teologi, eller ekklesiologi, altså teologisk refleksjon om kirken?

En skulle ikke tro det var mulig. Det som er helt sikkert, er at den derved går glipp av det vesentlige. Men det ser ut til å ha vært intensjonen: Unngå alle vanskelige spørsmål, for således å skape en ordning som er funksjonell.

Men kan man unngå å spørre hva en kirke er? Kan man unngå å spørre hvordan Den hellige ånd virker og hva embetet har å bety for at kirken skal være kirke?

La meg ta utgangspunkt i kirken som Kristi kropp. Embetet kan forstås som nerven. Nervetråden som strekker seg gjennom kroppen. Signalene som går fra den minste enhet. Lilletåen. Opp til hånden. Eller hjertet.

Signalene går fra menneske til menneske. Det er slik kirken ledes og utvikles: ved menneskelig tilstedeværelse og kontakt. De samme folkene samles så rundt Ordet, rundt bordet, rundt kisten og ved døpefonten. Det er dette som har kjennetegnet en kirke, at ledelsen springer ut av innholdet, av det som skjer – med Luther: når Den hellige ånd blir gitt.

Patetisk skremmebilde av presten

Menighetsrådet har betydd en vitalisering av kirken, men ikke på bekostning av embetet. Tvert imot, embetet fremstår tydeligere som en tjeneste i Guds rike (og ikke bare kongeriket!).

Ikke fordi «ånd» er gudstjeneste og liturgi, mens «politikk» skjer i rådet. Tvert imot, rådets oppgave er åndelig. Medlemmene er allmenne prester (døpte), ved siden av presten (ordinert). Også de skal be. Drive sjelesorg. Prioritere. Fordele. Vekke og nære det kristne liv.

Det er en spenning mellom ansvaret til rådet og soknepresten, men spenningen skaper ofte dynamikk fremfor konflikt. Soknepresten er en nøkkelperson i rådet. Det lokale kirkelige demokratiet forutsetter samarbeid mellom biskop, forsamling, prest og andre vigslede og kirkelige medarbeidere.

Hva er vitsen med alt dette, om kirken ikke vil være kirke?

—  Marius Timmann Mjaaland

Blir det ikke da patetisk å tegne skremmebilder av embetet og «prestens makt» som ikke svarer til virkeligheten?

Embetet sikrer teologisk kompetanse. Det etablerer sammenheng mellom alt som skjer i gudstjenester, dåpssamtaler, gravferder og beslutninger i rådene. Prestene samarbeider med kirkemusikere, diakoner, kateketer, undervisere og administrasjon i alle aktiviteter.

Fra sitt sted midt i kirken blir de bindeledd mellom kirkevante og kirkefremmede. Mellom menighet, prosti og bispedømme. Det går en nerve gjennom disse personene, som skaper enhet. Alle kan (og skal) i og for seg være prester, men noen er kalt til å være dette for menigheten og på vegne av den. Deres tjeneste i kirkens midte forplikter også til å lede og veilede.

Nå kan båndene blir brutt

I «Samhandling» blir disse båndene brutt. For første gang er det kommet et forslag til kirkeordning i Norge der de eneste som ikke skal kunne lede en kirke, er prestene. Ikke sokneprest. Ikke prost (med mindre prosten slutter å være prost). Og ikke biskop, ettersom biskopen ikke skal ha lederansvar, verken for prester eller andre kirkelige medarbeidere.

Kirken er delt opp i rundt hundre prostifellesråd, som skal ledes av en prostidirektør. Prostidirektøren vil ikke være forpliktet på noe kall eller underlagt biskopens ledelse. Dette er et brudd med dynamikken som har skapt den kirken vi kjenner, mellom embete og råd. Mellom biskop og stiftsdirektør.

Og kanskje viktigere: Det er et brudd med bekjennelsens forståelse av hva en kirke er.

På lengre sikt vil det også være ødeleggende for rekruttering til prestetjeneste og teologiutdanning. Allerede i dag ser vi at mange teologer slutter som prest etter noen få år for å gå over i administrasjon og byråkrati. På den måten får vi en byråkratisk kirke, ikke en kirke som er sakramental, som springer ut av og forpliktes på Den hellige ånd og Åndens virke i menighetene.

Dette er kritisk. Hvis forslaget vinner frem, får vi en kirke som ikke vil være kirke. Den vil være enkel og funksjonell, den vil være en «tjenesteyter» overfor kommunen, den vil være sosial og rettferdig, den vil skape gode arbeidsforhold og forsøke å hjelpe mennesker som har det vanskelig.

Men den vil ikke være kirke. Det er så å si det eneste den ikke vil – og som den heller ikke vil sette ord på at den ikke vil. I stedet vil den sørge for å sikre økonomien, den vil sørge for en utmerket administrasjon, den vil forvalte eiendommer og kirkegårder, den vil sørge for en effektiv daglig ledelse.

Men hva er vitsen med alt dette, om den ikke vil være kirke?

Hva kan gjøres?

Om Kirkerådet vil se sitt ansvar som kirke-råd, så vil det tenke seg grundig om før noe slikt sendes ut på høring. To realistiske alternativer bør løftes frem.

Begge vil være enklere og mer funksjonelle – enten man (i) bruker dagens ordning som basis og koordinerer bedre lokalt eller (ii) lar biskopen blir leder og arbeidsgiver for alle vigslede.

Bispedømmets administrasjon kan håndtere økonomi, personal og HR for alle medarbeidere. Men bemanning må skje ut fra lokal finansiering, slik ledelse og koordinering må skje lokalt, ved prost, sokneprest og administrasjon. Dette vi holde hele kirken sammen, samtidig som kommunene forpliktes til å bidra økonomisk.

All ledelse og alt ansvar i en kirke må forstås i lys av Ånden.

—  Marius Timmann Mjaaland

Ånden er altså slett ikke så abstrakt som man kanskje kunne tro. All ledelse og alt ansvar i en kirke må forstås i lys av Ånden. Det samme gjelder myndighet og arbeidsgiveransvar, økonomi og administrasjon. Om kirken skal være Kristi kropp, forutsetter det at kirken også anerkjenner Åndens ledelse og virke gjennom sakramentene, gjennom Ordet, gjennom det kirkelige embetet.

Om man tenker annerledes om dette og vil avskaffe embetet, eller ikke la de vigslede medarbeiderne stå ansvarlig overfor biskopen, dvs. være underlagt biskopens ledelse og tilsyn, så fins det andre måter å reflektere over Åndens virke på: ortodokse, katolske og pentekostale. Felles for dem alle er at de forstår kirken som et verk av Den hellige ånd og har utviklet en konkret forståelse av autoritet og organisasjon i lys av dette.

Det er i hvert fall ikke tilfelle med utredningen Samhandling i en felles folkekirke, som legger all ledelse, budsjettansvar, styringsrett og arbeidsgiveransvar til et prostifellesråd og med en prostidirektør som utøvende myndighet. Det fins ikke engang ansatser til en teologisk refleksjon omkring konsekvensene av dette.

I det lange løp er det dette kirken skal prøves på, det er dette den skal svare for, om den har gitt rom til Helligånden, i form av myndighetsutøvelse, forkynnelse, sakramentsforvaltning, arbeidsgiveransvar, forvaltning av eiendommer, økonomi og HMS.

Det er dette som gjør den til kirke. Så vil tiden vise om vi også om fem, ti og femti år har en kirke, en folkekirke, i dette landet. La det i hvert fall være klart at uansett hva Kirkerådet måtte sende ut, er det dette som står på spill.

God pinse!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt