Verdidebatt

Tiden for reservasjoner er over

TJENESTEFELLESSKAP: Det er ikke åpenbart innlysende hvorfor noen ønsker å reservere seg mot kvinnelige kolleger akkurat ved gudstjenesten og nattverdbordet.

«Jeg trodde kirken skulle være en åpen kirke for alle. Ikke en lukket kirke bare for likesinnedes meninger. Men er det lenger mulig å stå for det som globalt sett er majoritetens teologiske standpunkt, uten å frykte for arbeidsledighet som prest? Alt tyder på det motsatte etter at den unge presten Mikael Bruun nå slutter». Slik skriver teologistudent Sigvart Tveiten i VL, 16. oktober.

Han avslutter sitt innlegg slik: «Må jeg endre yrkesvalg igjen? For jeg kan ikke stå inne for den behandlingen og utfrysningen av enkelte prester og menighetsmedlemmer vi nå ser innenfor Den norske kirke»

Halvor Nordhaug er biskop i Bjørgvin bispedømme med bispesete i Bergen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Skiller mening og praksis

Jeg vil gjerne kommentere dette bildet som Tveiten lager av hans og min felles kirke, og som han ikke er alene om å tegne opp.

Når Bispemøtet for ett år siden fattet sitt vedtak som satte bom for muligheten til å reservere seg mot alle former for tjenestefellesskap med kvinnelige kolleger, ble det samtidig sagt at det fortsatt er mulig å være motstander av ordningen med kvinners prestetjeneste:

«Den som blir ordinert eller tilsatt i prestetjeneste forplikter seg på Den norske kirkes lære og ordninger. En prest kan ikke påberope seg en rettighet til å avstå fra samarbeid med andre prestekolleger. Det eksisterer ikke noen slik reservasjonsrett i vår kirkes ordninger. Det er ikke teologisk meningstvang, men ulike meninger kan ikke komme til uttrykk i en praksis som vanskeliggjør andre kollegers prestetjeneste» (min utjevning).

Det vil dessuten av mange kvinner oppleves som en aksjonsform rettet mot dem

—  Halvor Nordhaug

Her gjøres det et skille mellom det å ha en mening, og det å sette denne meningen om i en bestemt form for praksis ved å nekte gudstjeneste- eller nattverdfellesskap med en kvinnelig kollega. Dette bruddet i fellesskapet er for det første teologisk og kirkelig sett egentlig en umulighet mellom prester i samme kirke, slik Bispemøtets vedtak sier.

Det vil dessuten av mange kvinner oppleves som en aksjonsform rettet mot dem, selv om den som handler slik vil hevde at dette ikke er intensjonen.

Fremstår vilkårlig

Det er ikke åpenbart innlysende hvorfor noen ønsker å reservere seg mot sine kvinnelige kolleger akkurat ved gudstjenesten og nattverdbordet, gitt at de faktisk er kolleger. De står jo i samme kirke, deler samme tro, bruker de samme liturgier og har samme biskop og samme Kirkemøte. Begrunnelsen som anføres, er at denne aksjonsformen er nødvendig av hensyn til deres samvittighet. De vil ikke tas til inntekt for noe de er imot.

Men hvorfor må da deres syn absolutt markeres i gudstjenesten og ved nattverdsfelleskapet, hvor det vel ikke er prestens person som er hovedsaken, men Kristus som inviterer oss inn? Og hvorfor aksjonerer de bare mot kvinnene, og ikke mot alle oss mannlige prester som støtter kvinners prestetjeneste?

Hvorfor aksjonerer de bare mot kvinnene, og ikke mot alle oss mannlige prester som støtter kvinners prestetjeneste?

—  Halvor Nordhaug

Vi skal ha stor respekt for mennesker som kjenner seg bundet i sin samvittighet til å handle på et bestemt vis. Men det må likevel være tillatt å spørre etter argumenter og konsistens når handlingsmåten fremstår som vilkårlig. Dette blir særlig nødvendig når mange kvinner opplever denne aksjonsformen som manglende anerkjennelse av deres tjeneste og derfor personlig belastende og krevende for samarbeidet.

Denne reservasjonspraksisen har eksistert i flere årtier som en midlertidig løsning av samarbeidsproblemene rundt kvinners prestetjeneste. Bispemøtets vedtak fra oktober i fjor fastslår at tiden for reservasjoner er over. Det kirkelige felleskapet vi står i som prester, må komme til uttrykk når vi samles om det helt sentrale i gudstjenesten og nattverden.

Katolikkenes sterke side

Til støtte for presters rett til å reservere seg mot fullt kirkelig fellesskap med sine kvinnelige kolleger, henviser Tveiten til «det som globalt sett er majoritetens teologiske standpunkt». Han tenker her sikkert først og fremst på Den katolske kirke som omfatter omtrent halvparten av verdens kristne, og som bare lar menn være prester.

Dette er imidlertid en kirke der man på tross av til dels store indre spenninger står i full kommunion med hverandre. Det er en av denne kirkens sterke sider. Den katolske kirken som Tveiten her løfter fram, vil neppe akseptere at en prest nekter nattverdfellesskap med en prestekollega eller med biskopen.

Heller ikke i Den norske kirke vil vi kunne normalisere at hver enkelt prest selv får etablere rammer og grenser for kommunionen og det kirkelige fellesskapet.


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt