Verdidebatt

Venstresidens likestillingspolitikk provoserer

FAMILIEPOLITIKK: Hvis vi skal få reell likestilling i arbeidslivet, så oppnås ikke det ved at kvinner og menn deler likt på belastningen ved å få barn. Hvor vanskelig er det å forstå at belastningen ikke er lik?

Det er mange viktige familiesaker som kan stå i fare når en ny regjering skal lage plattform og budsjetter for de neste årene. Kontantstøtte, engangsstønad, fritidskort, barnetrygd og fortsatt en rigid fordeling av foreldrepermisjon er eksempler.

Men min bekymring handler om noe mer grunnleggende enn enkeltsakene som har som mål å gi familiene mer fleksibilitet og valgfrihet. Sakene som hver for seg kan være en enkel kilde til budsjettposter man kan grave i for å finansiere andre valgløfter.

Min bekymring er en regjering som undervurderer familiene som grunnleggende fellesskap, og den viktige funksjon familiene har i vårt samfunn. For venstresiden i norsk politikk virker familien å være et hinder på veien for å nå viktige samfunnsmål som likestilling og arbeidslinja. Derfor vil de primært bruke familiene for å oppnå andre målsetninger, istedenfor å la familiene bestemme selv.

Barne- og familieminister Ida Lindtveit Røse (Krf) i Tøyenparken. Tøyen Sportsklubb.

Blir provosert

Jeg har selv valgt å ta kort permisjon etter fødsel, og jeg blir provosert når folk påstår at jeg ved det setter karriere foran barna. Eller når kvinner blir nedvurdert som lederkandidater basert på hvor mange barn de har.

Men jeg blir like provosert når kvinner som ønsker å ha litt lenger foreldrepermisjon møtes med at de hindrer likestillingen. At man svikter arbeidslinja ved å ta ulønnet permisjon eller gå ned i stillingsprosent.

Jeg vet så inderlig godt at kort permisjon, eller en hektisk jobb og lederoppgaver kombinert med småbarnsliv ikke er noe alle ønsker seg. At slike valg faktisk også medfører at man må velge bort tid med barna, kanskje langt mer barnevakt enn vanlig, og at dette ikke er noe alle familier ønsker eller barna er klare for.

For mange oppleves det som at ordninger rettet mot kvinner og barseltid er skrivebordsarbeid uten rot i virkeligheten. Hvis vi skal få reell likestilling i arbeidslivet, så oppnås ikke det ved at kvinner og menn skal dele likt på belastningen ved å få barn. For hvor vanskelig er det å forstå at belastningen _ikke_ er_lik?

Urimelige forventninger

En graviditet er ingen sykdom, men for de fleste ganske langt fra det normale livet. Allerede før barnet kommer er det altså ni måneder, der du om du vil passe på karrieren din, for all del må kjøre på som før. Ja – for gravididet er jo ingen sykdom må du vite.

Og etter disse ni månedene skal man gjennom en fødsel, som for all del kan være helt ukomplisert, men også kan innebære en stor operasjon, komplikasjoner, og sterke smerter i lang tid. I tillegg kommer mulige ammeutfordringer, søvnløse netter, kolikk eller bare en baby som nekter noe annet enn å være inntil deg i bæresele hele dagen.

Uansett hvor ulikt svangerskapet og barseltiden er, er statens og venstresidens forventning lik.

—  Ida Lindtveit Røse

Men i likestillingens navn, skal du tilbake på jobb så snart som mulig. Du kan jo være hjemme lenger, men da skal du betale for det selv. Ikke spesielt mange har råd til det, og spesielt ikke om du ikke hadde planlagt at barseltiden kunne bli litt annerledes enn turer i marka og kafébesøk.

Uansett hvor ulikt svangerskapet og barseltiden er, er statens og venstresidens forventning lik. Av hensyn til likestillingen og arbeidslinja skal du så raskt som mulig tilbake i jobb.

Bidrar ikke til likestilling

Jeg har ikke tro på en politikk som skal styre familiene og presse kvinner så raskt som mulig tilbake i jobb etter fødsel. Det bidrar ikke nødvendigvis til likestilling i arbeidslivet heller. Belastningen blir om mulig større for kvinnen, som må kombinere amming og nattevåk med arbeid og blir helt utslitt. Eller som velger å ta ut ulønnet permisjon for å være lenger hjemme, og med det miste pensjonspoeng, rett til sykepenger, lønnstillegg og selvsagt inntekt – ja, som hindrer likestilling.

Vi får ikke reell likestilling før vi anerkjenner at belastningen ved å få barn faktisk er ulik mellom kvinner og menn.

—  Ida Lindtveit Røse

Vi får ikke reell likestilling før vi anerkjenner at belastningen ved å få barn faktisk er ulik mellom kvinner og menn. At ikke kvinner som ønsker karriere i arbeidslivet skal tvinges til å velge bort familielivet, slik menn i generasjoner har måttet gjøre. Og at likestillingsutfordringer dette skaper må løses ved å anerkjenne og kompensere for ulempen kvinner har i arbeidslivet ved å faktisk være den som går gravid og føder, fremfor å late som at det ikke har skjedd når ungen kommer ut.

Senterpartiet og KrF har som sentrumspartier ofte stått sammen for familienes valgfrihet. La oss nå håpe Senterpartiet står opp for familiene i møte med venstresidens styringsvillighet. KrF kommer aldri til å svikte familiene, spørsmålet nå er hva Senterpartiet gjør.

Vårt Land anbefaler

1

Mer fra: Verdidebatt