Den utskjelte presten

For noen dager siden uttalte en tidligere ansatt i Facebook at selskapet hadde funnet ut at «det er lettere å utløse hat enn andre følelser» (NRK 4/10). Likevel sørger mediegiganten for stor spredning av denne typen saker. Resultatet blir polarisering og splid.

Flere enn Facebook har oppdaget at opprørte mennesker sørger for klikk og engasjement. Et illustrerende eksempel er mediestormen som oppsto etter at en prest, som hadde fått et vikariat på Sunnmøre, uttalte til lokalavisen at han ikke ønsket gudstjenestefellesskap med kvinnelige kollegaer.

NRK har laget minst fire store saker. NTB har fortalt at biskopen griper inn. TV2 har – i likhet med flere andre medier – fortalt at prinsesse Märtha synes det er trist at debatt om kvinnelige prester foregår i 2021. Lokalaviser fra Kristiansand til Tromsø har også skrevet om vikarpresten på Sunnmøre. Resultatet er kommentarfelt som koker av hets og utskjelling.

Bedre uten prest?

Så langt har bare én person – kirkemøtemedlem Therese Egebakken – forsvart presten offentlig. Alle andre synes tydeligvis at kirkefolket på Ørskog heller bør stå uten prest enn å bli utsatt for en konservativ vikarprest.

Mest forunderlig er det at presteforeningens leder, Martin Enstad, ikke synes å være det minste opptatt av å ivareta en ung prest som havner i en voldsom mediestorm. «Dette er veldig skuffende. Jeg trodde vi var ferdig med denne praksisen i Den norske kirke», uttalte Enstad til VL 2/10 og varslet at han vil ta opp ansettelsen både med Bispemøtets preses, samt Kirkerådets direktør.

En fagforening for prester går altså i front for å fjerne en prest.

[ Hevder vaktlister tilpasses kvinneprestmotstandere – ber biskoper rydde opp ]

Sekterisk

Rent prinsipielt er det helt greit at Den norske kirke tvinger alle prester til å samarbeide med kvinnelige prester. Ethvert kirkesamfunn bør kunne stille krav til ansatte. På samme måte som Den katolske kirke skal ha frihet til bare å ha mannlige prester bør et annet kirkesamfunn kunne forlange at ingen avviser full likestilling.

Min vurdering er at den sterke motstanden mot slike konservative presters skyldes at kirken sekulariseres innenfra

—  Espen Ottosen

Samtidig mener jeg – som såkalt konservativ teolog og medlem i Den norske kirke – at kirken i praksis opptrer sekterisk. For få tiår siden mente mange prester at kvinnelig prestetjeneste var ubibelsk. Rent teologisk kan det argumenteres godt for Bibelen gjør forskjell på kjønn med tanke på tjenesten som prest eller eldste.

I tillegg finnes praktiske argumenter. Det er prestemangel mange steder i Den norske kirke. Så hvorfor fjerne en motivert prest som står for en tradisjonell, luthersk teologi?

Likestilling som kirkelære

Min vurdering er at den sterke motstanden mot slike konservative presters skyldes at kirken sekulariseres innenfra. Fremfor å respektere et teologisk velbegrunnet ståsted, gjøres moderne likestillingsideer til ufravikelig kirkelære.

Er det også greit at prester i Den norske kirke er imot barnedåp så lenge de døper barn?

—  Espen Ottosen

Dermed fremstår Den norske kirkes romslighet som forunderlig selektiv. Ingen med makt i Den norske kirke vil fjerne prester som problematiserer jomfrufødselen, fortapelsens realitet eller korsets nødvendighet. Prester som velger samboerskap, stikk i strid med bispemøtets veiledning, blir ivaretatt.

Men når en vikarprest ønsker å møte samme fleksibilitet som mange konservative prester opplevde frem til i fjor, er altså grensen overtrådt.

[ Ber frimenigheter forkaste gammel forkynnelse om sex  ]

Forbigående romslighet

Akkurat nå er det rom for to syn på homofilt samliv i Den norske kirke, og en prest kan avstå fra å vie homofile par.

Men flere av utfallene mot vikarpresten tilsier at en slik romslighet er forbigående. «Prestar har ulike standpunkt, men kan ikkje diskriminere», skrev Margit Lovise Holte, sokneprest i Ulstein, i Vikabladet (4/10). Nøyaktig samme formulering kan brukes om prester som ikke vil vie homofile par.

«Slike haldningar underkjenner kvinnelege prestar sin posisjon, både som fagfolk og menneske», sa Therese Utgård Aas, som sitter i kirkerådet og bispedømmerådet, til VL 5/10. Det ligner på språkbruken som iblant benyttes om de som «underkjenner» et likekjønnet samliv.

Tvang som løsning

Til NRK 5/10 presiserte fungerende biskop Olav Gading at det ikke er «forbode for prestar å vere mot kvinners presteteneste». Derimot er det ikke mulig å «reservere seg mot å samarbeide».

Nå bør det sies at presten ikke har nektet alt samarbeid; det er neppe mulig for den som vil gjøre tjeneste i et bispedømme der biskopen er kvinne. Derimot vil ikke presten ha gudstjenestefellesskap med en kvinnelig prest. Rent praktisk er det uproblematisk. Landsens prester pleier å feire gudstjenester alene.

Selv tviler jeg på klokskapen i å tvinge en kvinneprestmotstander til å opptre stikk i strid med egen overbevisning. Det forundrer meg også om et slikt grep gjør situasjonen mye bedre for kvinnelige prester.

Dessuten blir spørsmålet: Er det også greit at prester i Den norske kirke er imot barnedåp så lenge de døper barn?

[ Vårt Land mener: Klønete av Møre bispedømme ]