Verdidebatt

Det jødiske selvbildet

Norske forlag har sikkert de beste intensjoner når de ensidig fremstiller jødene som ofre. Men det er verdt å merke seg hva det kan gjøre med jøders selvbilde.

Dana Wanounou, fremstilling av jøder, kommentar

Denne høsten har Vårt Land gått gjennom norske lærebøker og undersøkt hvordan jøder fremstilles der. Funnene er sørgelig entydige: Jøder fremstilles primært som ofre. De nevnes knapt i andre sammenhenger enn forfølgelse, holocaust og Israel/Palestina-konflikten.

Jødiske Rachel Mizrachi uttrykte skuffelse over denne endimensjonale fremstillingen. «Vi prøver å vise at vi er mennesker, vi også. Mennesker som bidrar i samfunnet», sa hun til Vårt Land. Mizrachi har tidligere jobbet som jødisk veiviser, der hun har reist rundt til skoler og fortalt om hva det vil si å være en jødisk nordmann. Hun har kjent på kroppen hvor avgjørende det nyanserte bildet er. Jeg, som selv er norsk jøde, kjenner på det samme.

Dana Wanounou

Stereotype fremstillinger av jøder er vi dessverre kjent med fra før. Og kanskje er det nettopp de antisemittiske gufsene fra fortiden skolebøkene i dag forsøker å ta et oppgjør med, ved å fremstille jøder som undertrykte ofre framfor pengegriske svin.

Likefullt er det fortsatt et behov i dagens Norge for å sende unge jøder ut til skolene for å vise at vi er «normale». Det er et paradoks.

Den jødiske sjelen

Forestillingen om jøder som ofre har fulgt oss gjennom historien. Hver generasjon jøder har måttet ta stilling til denne fremstillingen. Hvilke deler av vår historie skal tillegges vekt i søken etter en kollektiv jødisk sjel?

Er jødene slaver i Egypt eller opprørske makkabeere? Er de fattige ghetto-boere eller intellektuelle tungvektere? Er de holocaust-ofre eller seierherrer som opprettet sin egen stat?

Svarene er selvsagt at de er alt dette på en gang; og enda mer presist: alt i mellom. Likefullt er det verdt å merke seg den ambivalensen jøder har og har hatt mot å bli fremstilt som ofre – samtidig som man kjenner på det skrikende behovet for at samfunnet snakker sant om jødenes uhyggelige historie.

Skammen

Den ukrainske jøden og Israels nasjonalpoet, Chaim Nachman Bialik, satte ord på denne indre konflikten i diktet I myrderienes by. Her skildrer han det groteske synet av slaktede jødiske lik, som møtte ham da han besøkte Kishinev etter den blodige pogromen i 1903.

Er jødene slaver i Egypt eller opprørske makkabeere?

Til tross for de hjerteskjærende beskrivelsene av mødre og spedbarn som ligger døde på bakken, siver Bialiks forakt mot sine egne inn mellom linjene. Med sarkastisk undertone fordømmer han jødenes passivitet i møte med den antisemittiske volden, og ironiserer over hvordan de gang på gang legger sin lit hos Gud – men Gud stiller ikke opp. Gjennom diktet slår en gjenlyd av skam.

Muskel-jøder

Diktet er regnet som et av de mest betydningsfulle innen jødisk poesi siden middelalderen, og fikk europeiske jøder til å stille spørsmål ved sin egen pasifisme i møte med antisemittismen. Budskapet ga gjenklang i den sionistiske ideologien som vokste frem på samme tid. Ganske sikkert nådde Bialiks klagesang også de unge jødene som på denne tiden sluttet seg til en bevegelse innen sionismen, et fenomen som fikk tilnavnet «muskel-jødedom» eller «den nye jøden».

Muskel-jødene ville fremstille seg selv som sterke, modige, høye og atletiske. Idealene var en protest mot den lutryggede, puslete og svakelige jøden, slik de fornedrende rase-hygieniske og antisemittiske karikaturene framstilte dem som. Men det var også et opprør mot deres egne foreldre, som de mente lot seg kue, og som passivt vendte oppmerksomheten mot Skriften i stedet for å kjempe mot undertrykkelse og vold. Selv ville de ikke finne seg i ydmykelser. De ville kjempe imot.

Sionistisk plakat fra ca 1940. Illustratør: Otte Wallish

Muskel-jødene gjorde seg bemerket innen idrett hjemme i Europa. Og de ble selve inkarnasjonen av den ideelle jødiske nybyggeren i Palestina: Viljesterke, uredde og motstandsdyktige. De veltrente kroppene demonstrerte det sionistiske målet: Å forvalte egen eid jord gjennom hardt fysisk arbeid.

Paradoksalt nok var muskel-jøden en stereotypi i seg selv. Et kunstig bilde på den ideelle jøden, mer enn en realistisk fremstilling av vanlige mennesker. Men at det i det hele tatt eksisterte et behov for å skape motforestillinger til «den svake jøden» – den gang som nå – er et tankekors.

Holocaust

Så kom holocaust. Tilintetgjørelsen krevde livene til seks millioner jøder. Likefullt ble jødene hjemsøkt av angsten for offer-stigmaet også i tiden etter folkemordet.

Det fikk et dystert utfall i etterkrigstidens Israel, dit hundretusener av holocaust-overlevende migrerte. For de ble ikke tatt i mot med ubetinget støtte og medfølelse fra sine jødiske medborgere. De ble møtt med fortielse, og ble klandret for ikke å ha stått imot nazistene.

Det var ikke før på 1990-tallet at den offentlige samtalen om holocaust for alvor åpnet seg i Israel. Selvbebreidelsen og skammen hadde vært for tung å bære for generasjonene før.

Ikke bare ofre

Vi får stadig ny kunnskap om jødenes historie. Og med nye erkjennelser har ansvaret for antisemittismen blitt flyttet – fra jødene, til nazistene, til kirken, til storsamfunnet. I dag er vi enig om at jødene har vært offer for diskriminering i århundrer.

Norske forlag har utvilsomt de beste intensjoner når de fremstiller jødene som ofre. Jødiske nordmenn ble nesten utslettet under andre verdenskrig. Det er klart det må være tema i norsk skole. Samtidig bør vi som samfunn spørre oss hva som skjer når vi setter oss fast i fortellinger.

For jødene er ikke bare ofre. Vi er også samfunnsytere. Og vi har vært norske borgere i hundrevis av år. Det er først når storsamfunnet tar inn over seg at jødiske liv er like sammensatte som andres liv, at det kanskje ikke lenger vil være behov for veivisere – eller for å bygge muskler.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt