Jeg ønsker det beste for NLM

Jeg ser at Magne Lerø i Vårt Land 25.09 har kritisert en kronikk som jeg har vært medunderskriver på.

For det første er jeg medunderskriver, dvs. at verken jeg eller den andre medunderskriveren står alene bak kronikken, det er i underkant av tyvetalls personer som har bidratt til utformingen av den. Et tyvetalls personer som vegrer seg for å sette navnene sine under, av frykt for represalier, sosiale og helsemessige konsekvenser.

For det andre forstår jeg Lerø til en viss grad. Det er vanskelig å forstå sakskomplekset ut fra denne kronikken alene. Denne aktuelle kronikken bygger på en av mange varslinger mot generalsekretæren i NLM. Denne varslingen er generell og enkel å offentliggjøre, de andre er vanskeligere å offentliggjøre.

Ingen maktkamp

Når Lerø tolker dette inn i en intern maktkamp og nærmest fremstiller ledelsen i NLM som offer, kjenner jeg meg overhodet ikke igjen. Jeg kjenner noen av varslingene som har blitt sendt, best kjenner jeg min egen, som varslingsutvalget valgte ikke å behandle (da det gjaldt forhold før Åsland ble generalsekretær). Min varsling handler ikke om uenighet i strategi eller veivalg, men om Åslands utøvelse av ledergjerningen.

I denne saken er det ikke generalsekretæren eller ledelsen forøvrig som er et offer

—  Bjarte Tidemann Andersen

Jeg og min kone opplevde å ikke være ønsket i NLM etter to års misjonstjeneste. Det føltes vondt og uforståelig, fordi vi var og er glade i NLM, fordi vi har et misjonskall, fordi vi ikke forstod hva som lå bak.

Vi hadde et ønske om å fortsette i tjenesten, men tok konsekvensen av det som skjedde og forlot NLM. Måten vi opplevde å bli behandlet på etter at vi kom hjem fra misjonsfeltet, var en brutal opplevelse som satte dype sår som varte i flere år. Men, vi ønsker NLM alt godt og vi har fortsatt med vår tjeneste i andre sammenhenger.

Det er helt legitimt om ledelsen i NLM mener noen ikke er egnet som misjonærer eller annen tjeneste. Men underveis i prosessen før vi ga opp ønsket om utreise for NLM, opplevde vi å stå i mørket, uten å vite hvorfor vi ikke var ønsket, og fremdeles i dag aner vi ikke hva som ligger bak behandlingen vi ble utsatt for.

[ Misjonærer åpner opp om varsel: Mener NLM-general lager sin egen versjon av misjonshistorien ]

Kan ikke tie lenger

Grunnen til at jeg skrev under på denne artikkelen, er at jeg nå, flere år senere, har blitt klar over at vi ikke er de eneste som har vært utsatt for det vi opplevde som svært ufin behandling. Det er mennesker hjemme i Norge og fra flere misjonsfelt med tilsvarende vonde opplevelser. Jeg kunne derfor ikke tie lenger.

Min underskrift er ikke en del av en maktkamp i NLM, den er en utstrakt hånd til dem som føler seg overkjørt av ledelsen og generalsekretæren, den er et ønske om fred i NLM og det beste for NLM.

I denne saken er det ikke generalsekretæren eller ledelsen forøvrig som er et offer, det er alle dem som er glade i NLM og har hatt vonde opplevelser, det er alle dem som derfor ikke tør sette navnene sine på trykk.

[ Trua forsvann for AUF-leiaren. I ei grotte på Utøya gav ho Gud eit løfte ]