Verdidebatt

En leder som misforstår sin rolle

LEDERSKAP: NLM har ikke tatt form gjennom lederes visjoner, men i et kall blant mange. Derfor opplever vi det så ille når generalsekretæren beskriver hva han har endret i NLM, og hvordan. Hans versjon så avvikende fra vår, at mange av oss ikke kjenner igjen den nære, norske misjonshistorien.

Denne kronikken bygger på en varsling sendt til NLMs hovedstyre for et halvt år siden, signert av tre, men utformet i dialog med nærmere tjue sentrale NLMere.

Vi som signerer denne kronikken var ikke nødvendigvis med i verken utforming eller innsending av varselet. Men vi står som underskrivere på vegne av mange misjonærer fra ulike misjonsfelt, og fra ledere i Norge som vegrer seg for å stå fram, i frykt for represalier og konsekvenser for egen helse.

Det er mange som lenge har forsøkt å legge til rette for en konstruktiv samtale om NLMs lederskap. Dette har vært gjort på alle måter internt: Først ved direkte henvendelse til lederne, deretter hovedstyret, så kontrollkomiteen, og til sist varslingsutvalget.

Mange har opplevd å bli møtt med motvilje, taushet og unnvikelse. Derfor ønsker vi nå å formidle hovedlinjene i en av de varslingene som ble avvist av varslingsutvalget, og som fremdeles ikke er behandlet av hovedstyret, et halvt år etter at de fikk den.

Vi gjør dette med stor uvilje. Men når det ikke er mulig å nå fram internt, er det ingen annen utvei enn å gå ut offentlig. Uroen er stor, og misjonsfolket fortjener å vite mer om hva varslingene handler om.

LES GENERALSEKRETÆR ØYVIND ÅSLANDS SVAR HER

Generalsekretærens selvforståelse

Den omtalte varslingen fokuserer på generalsekretær Øyvind Åslands selvforståelse som leder, og hvordan den møter virkeligheten i organisasjonen. Utgangspunktet er et foredrag Åsland ga på Forum of Christian Leaders mai 2018, med tittelen «Old Habits or New Vision: Leading Change in a Traditional Organisation». Oversettelsen av sitater er vår, men vi oppfordrer alle til å se originalen på YouTube og gjøre seg opp sin egen mening.

Tidlig i foredraget omtaler Åsland seg selv som NLMs «change maker» og visjonære kraft: «Du vil alltid være foran resten av folket i organisasjonen, så de tingene som er opplagt for meg eller deg som leder, er ikke det for andre.» De som er uenige i hans strategiske veivalg avfeies med at de har motvilje mot endring: «Folk motsetter seg virkelig forandringer, og de ser det ikke slik jeg gjør det.»

Allerede her frykter vi at Åsland misforstår sin rolle: Misjonssambandet er bygget på en folkebevegelse, toppledelsens planer må alltid prøves og balanseres av grasrotas kall og opplevd tilhørighet til prosjektet. NLM har ikke tatt form gjennom sterke lederes enestående visjoner, men i et kall blant mange, en glød delt av fellesskapet.

Avvikende om NLMs misjonshistorie

Men langt verre blir det når Åsland beskriver hva han har endret, og hvordan. Hans versjon er så avvikende fra vår, at mange av oss ikke kjenner igjen den nære, norske misjonshistorien.

Åsland forteller at han som leder oppdaget at NLM hang fast i etablert arbeid: «Jeg oppdaget at tradisjonen hadde ført oss fast i gamle mønstre og gamle plasser, og vi levde ikke i pakt med visjonen vår om å nå ut til nye folkegrupper.»

Åsland hevder han startet prosessen med å avslutte det etablerte arbeidet for i stedet «å fokusere ressursene våre på de minst nådde områdene». Men da møtte Åsland «masse motstand fra gamle misjonærer». «Men jeg sa nei: Om vi skal være tro mot visjonen vår må vi endre mønsteret for hvordan vi sender ut misjonærer. Vi må sende dem til andre steder.»

Denne beskrivelsen står i motsetning til NLMs misjonsstrategi slik vi kjenner den de siste femti år.

—  Myklebust og Andersen

Ifølge generalsekretæren har NLM under hans lederskap blitt ført tilbake til røttene: «Hovedendringene i den internasjonale tjenesten er at vi har begynt å fokusere ressursene våre på de minst nådde områdene. Og det er en fortsettelse i pakt med vår historie!»

Problemet er at denne beskrivelsen står i motsetning til NLMs misjonsstrategi slik vi kjenner den de siste femti år.

Tar æren for andres arbeid

1970-tallet var en ekspansjonstid for NLM, med nybrottsarbeid i Tanzania, Kenya, Indonesia, Peru og Bolivia. På begynnelsen av 80-tallet introduserte Åslands forgjenger, Egil Grandhagen, på norsk begrepet «de unådde» om folkegrupper med mindre enn to prosent kristne. Hans fokus har vært styrende for NLMs veivalg også i nyere tid.

I 1983 startet NLM arbeid i Elfenbenskysten, på slutten av 80-tallet blant nye folkegrupper i Sørvest-Etiopia, i 1994 i Mongolia. I 2000 ble det gjort vedtak om å utrede «satsing blant tyrkisktalende folkegrupper i Sentral-Asia». I 2001 uttalte Grandhagen til NLMs magasin Utsyn: «Nedtrappingsplanene på feltene dreier seg om å overføre ansvaret for arbeidet til de nasjonale samarbeidskirkene. På den måten kan NLM gå til de unådde folk og folkegrupper med evangeliet.»

Tiåret Åsland har vært generalsekretær er trolig det minst ekspansive for NLMs misjonsvirksomhet i nyere tid.

—  Myklebust og Andersen

I Etiopia jobbet misjonærene målbevisst med å nå nye folkegrupper, i Jinka ble det i 2000 etablert nytt arbeid for unådde i sørvest, i 2003 mot et større unådd folkeslag i Øst-Afrika. Samme år sendte NLM misjonærer til datoogafolket i Tanzania. Samtidig ble arbeidet på Indonesia restartet. I 2005 kom de første misjonærene til Mali.

Å hevde at erfarne medarbeidere «var der vi alltid hadde vært», og at de ikke evnet å tenke nytt eller å omstille seg, er dokumenterbart uriktig. Når Åsland sier at «den store endringen i det internasjonale arbeidet, er at vi har startet å fokusere ressursene våre på de minst nådde områdene», å tidfeste endringen til de siste «ti, tyve år», altså den tiden han har sittet i lederposisjoner, er det ikke bare noe historieløst, men også å ta æren for andres arbeid.

Tiåret Åsland har vært generalsekretær er trolig det minst ekspansive for NLMs misjonsvirksomhet i nyere tid. Det er ikke nødvendigvis et problem i seg selv, og generalsekretæren kan ikke gis det fulle ansvaret, men det står i sterk kontrast til bildet han tegner.

Konfliktskapende lederskap

Åsland hevder i foredraget at han tok initiativ til å lede NLM inn til den omtalte folkegruppen i Øst-Afrika. Men dette er i minimal grad Åslands fortjeneste. I mange tiår jobbet misjonærene sammen med NLMs nære samarbeidspartner i Etiopia, Mekane Yesus-kirka, for å nå dette folket.

I 2001 og 2002 hadde NLM to konferanser med kirkelederne fra Etiopia og Kenya om tiltak overfor denne folkegruppen, og etablerte da et utviklingsprosjekt. Alt dette var godt i gang før Åsland fikk lederstillinger. En samlet misjonærflokk sto bak. Spørsmålene handlet om hvordan man skulle gå fram videre.

Åsland omtaler likevel samarbeidet med nasjonale kirker som en av endringene under hans ledelse

—  Myklebust og Andersen

Da Åsland ble regionleder for Øst-Afrika i 2005 ble det konflikt rundt arbeidet. Uten dypere kjennskap til forholdene i Etiopia, oppfattet mange at han ville at NLM skulle gå inn i nye områder alene, og operere uavhengig av den nasjonale kirka. Det oppstod samtidig usikkerhet om hvorvidt han ville trekke ut misjonærer fra andre folkegrupper i Etiopia som faller inn under definisjonen av unådde. Argumentene var uklare og sprikende.

Åsland fikk klare råd fra erfarne misjonærer om å ikke skyve Mekane Yesus-kirka fra seg. Mange opplevde likevel at Åsland ikke lyttet til rådene. Misjonærer opplevde at NLM tok seg til rette overfor den lokale kirka, uten respekt og anerkjennelse for deres integritet og kunnskap, og for tidligere tett og godt samarbeid.

Åsland sier i foredraget at han «møtte masse motstand fra gamle misjonærer» når han ville gå til den unådde folkegruppen. Dette mener vi ikke stemmer, og illustrerer en urovekkende evne til å feilbedømme hva konflikter handler om, og slik forvanske dialog.

Feilgrep

Vi mener at Åsland presset gjennom NLMs solo-løp, som resulterte i at unge misjonærer med begrenset erfaring ble sendt til krevende og risikofylte oppgaver. Utsendingene hadde lite forutsetninger for å håndtere situasjonen, og manglet det sikkerhetsnettet som en nasjonal kirke ville gitt.

Millioner av kroner ble brukt på satsninger som ga lite. Nå er samarbeidet med den etiopiske kirka i gang igjen. Med det håper vi ledelsen har innsett at fremgangsmåten var feil.

Åsland omtaler likevel samarbeidet med nasjonale kirker som en av endringene under hans ledelse: «Og det er en av de andre endringene som har skjedd. At vi virkelig er avhengige av folket. (...) Og vi er veldig ivrige etter å se hvordan vi kan forholde oss til dem, samarbeide med dem, og hvordan vi sammen kan gå til nye områder!»

Dette til tross for at samarbeid med den etiopiske kirka nå har vart i over seksti år, og vi har vært avhengig av dem i flere generasjoner av NLM-misjonærer. Og på tross av at Åsland, etter vår mening, var nær ved å ødelegge relasjonen til dem.

Manglende selvkritikk

Det er selvsagt legitimt for en leder å ta feil. Og det er en styrke å skifte strategi når noe ikke virker. Men da må selvinnsikten være deretter.

Det virker på oss som Åsland lager sin egen versjon av historien og prosessene, istedenfor å ta selvkritikk. Det oppleves svært alvorlig av mange. Spesielt i en organisasjon som har oppstått i et tillitsfullt og brennende fellesskap. Vi er helt avhengig av at de store valgene er godt fundert og velbegrunnet. Uten det vil engasjementet stoppe opp, og mistillit spre seg.

Det virker på oss som Åsland lager sin egen versjon av historien og prosessene, istedenfor å ta selvkritikk.

—  Myklebust og Andersen

Åsland trekker fram én ting han gjorde feil i endringsprosessene: «Det jeg glemte var å si takk! (...) Og mange ble veldig såret. Og de ble ikke en del av det nye prosjektet eller forandringene. Det jeg lærte av dette er at jeg skulle ha kommunisert, for jeg var takknemlig.»

Generalsekretærens selvkritiske bemerkning illustrerer at han trolig ikke har forstått rollen sin: NLM er ikke et privat prosjekt der oppgaven utføres for å få lederens gunst og takknemlighet.

Eksemplene vi nevner her er få av mange, og skaper inntrykk av en leder som virker lite opptatt av å være i dialog, som ikke legger til rette for debatter, og som har et uavklart forhold til realitetene.

Over tid har generalsekretæren bygget en lojal og støttende administrasjon, som mange av oss opplever stadig mer fremmed for grasrota. Vi frykter nå at dette truer organisasjonens samhold, felles visjon og brennende engasjement. Det hviler nå et tungt ansvar på NLMs styre, som hittil har vegret seg for å handle uansett hvilken informasjon de får.


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt