Fra tid til annen beskyldes forskere for å forskanse seg i elfenbenstårnet der de sysler med sine særinteresser, på trygg avstand fra samfunnets skjeve gang.
Dette har alltid vært en karikatur. Forskning står i tett kontakt med samfunnet, men verden befinner seg nå i en situasjon som krever at flere forskere i sterkere grad kommer ut av sin komfortsone.
Eksistensielle utfordringer
Selv om verden vil bestå, etter alle solemerker menneskeheten også, så står vi foran eksistensielle utfordringer, først og fremst på grunn av klimaendringer og naturtap.
Disse to truslene er tett integrert. Vi er avhengig av velfungerende økosystemer som tar opp våre CO2-ustlipp (i dag tar naturen opp over halvparten av menneskeskapte CO2-utslipp), og natur bufrer også mot skred og flom. Samtidig utgjør klimaendringer, sammen med våre arealinngrep, en stadig større trussel mot verdens natur og arter.
Så lenge ytringer er forskningsbasert så kan man strekke seg ganske langt.
— Dag O. Hessem
Men klima og naturtap henger også tett sammen med de fleste av de andre bærekraftsmålene som fattigdom, fordeling, utvikling og helse. Klimaendringer må i dag anses som den største direkte og indirekte trusselen mot global folkehelse.
Mange kjenner i dag en angst for det som venter. Amazonas brenner, Grønlandsisen smelter, ekstremvær og hetebølger herjer. Havene er fulle av plast, mens insekter, fugler og amfibier – ja, de fleste dyr – er på sterk retrett. Alt dette kan fortone seg som endetidstegn.
[ FNs klimapanel: – Hundre prosent sikkert at klimaendringene er menneskeskapte ]
Hva skal forskernes rolle være?
Voksne føler følgelig angst for sine barns framtid, mens barn føler at de ikke har noen framtid. Unge tviler på om de selv skal få barn. Begreper som klimakrise og økologiske kollaps dominerer agendaen – sammen med nyord som økosorg og klima-angst.
Hvor berettiget er slike begreper? Hva er fakta og hva er dommedagsretorikk, og ikke minst – hva er forskernes rolle i dette. Hvor mye kan og bør vi engasjere oss, og hva slags retorikk bør brukes?
Hvis vi ikke skal ta bladet fra munnen i en sak som angår planetens framtid, når skal vi da gjøre det?
— Dag O. Hessen
Her er ingen fasit, men det hører med til forskningens samfunnsoppdrag å bruke kunnskap til beste for samfunnet. Hvis vi ikke skal ta bladet fra munnen i en sak som angår planetens framtid, når skal vi da gjøre det? Allikevel er det trolig en grense mot aktivisme som kanskje ikke bør overskrides?
Poenget er at så lenge ytringer er forskningsbasert så kan man strekke seg ganske langt. Men forskere kan også demme opp for ubegrunnet angst. Som sagt: verden går ikke under.
Et modig vitnemål
Den som mer enn noen vakte verden og brakte et nytt alvor inn i klimadebatten var den NASA-ansatte klimaforskeren James Hansen. Den 28. juni 1988, med 38 graders utetemperatur, la Hansen fram sitt budskap uten omsvøp foran en svettende senatskomité for energi og naturressurser, samt 15 tv-kameraer.
Han påpekte at ekstremåret 1988 var det varmeste året man noen gang hadde registrert, og spådde samtidig at ekstremårene ville komme stadig tettere. Ekstremene ville også bli stadig mer ekstreme, sa han. Det var en logisk årsak til dette: De store temperatursvingningene skyldtes våre CO2-utslipp.
I 1988 var det ikke lenger mulig å lukke øynene.
— Dag O. Hessen
Hansens vitnemål var modig hinsides fatteevne. Med det kom alvoret for fullt inn i klimadebatten. Så kraftig lut fra den lavmælte forskerstanden, til og med fra en NASA-forsker, var noe helt nytt, og dette ble et viktig tidsskille.
I 120 år hadde vi visst at forbrenning av fossil energi gir en temperaturøkning. Dette «vi-et» omfattet imidlertid lenge kun en snever krets av forskere. Siden tidlig på 1960-tallet ble kunnskapen supplert med konkrete målinger som viste en faktisk økning i CO2-nivåene – også det ledsaget av stadig tydeligere advarsler – og etter hvert en bredere erkjennelse hos flere. I 1988 var det ikke lenger mulig å lukke øynene.
[ Astrid Nordang: «Skal vi overleve på denne planeten, må vi flytte inn i byer» ]
En jord dekket av sement
Året før Hansens vitnemål kom Brundtlandkommisjonens mer generelle rapport om bærekraft. Den var mindre «farlig» enn NASA-forskerens senatsvitnemål, ikke minst fordi den forsikret verdens ledere om at fortsatt økonomisk vekst var løsningen på problemene.
Den var ellers klar på at «tiden for en kursendring er inne». Det var dog snakk om en kursendring innenfor velkjente rammer. I den hjemlige politikken var mantraet fortsatt stø kurs.
Om vi veier alle pattedyr på landjorda, utgjør vi mennesker 36 prosent av vekta.
— Dag O. Hessen
Med den 6. IPCC-rapporten som kom nylig, hamres Hansens budskap inn med enda større alvor. Verden er varmere enn den har vært på 125.000 år, CO2 passerer snart 420 ppm, det høyeste på 2 millioner år, og vi passerer 2 grader om 30 år – med dagens kurs. På toppen av dette kommer de mest ødeleggende effektene av ekstremene; hetebølger, brann, flom…
Samtidig legger det internasjonale naturpanelet (IPBES) fram sine rapporter, som peker på at vi har endret tre fjerdedeler av klodens landareal – dekket jorda med sement, asfalt, gressplener og intensivt jord- og skogbruk. Dette arealet har vi fylt med oss selv og våre husdyr: Om vi veier alle pattedyr på landjorda, utgjør vi mennesker 36 prosent av vekta. Våre husdyr står for 60 prosent. Bare fire prosent er ville pattedyr – alt fra mus til elefanter.
[ Gina Gylver: «Det virker ikke som de voksne har skjønt hva som må til for å møte klimakrisen» ]
Eksempelets makt
Norge er et land i verden, som daværende statsminister Lars Korvald ble kjent for å påpeke, og det er stundom en nyttig påminnelse. Norge vil påvirkes, og hva vi gjør i Norge vil påvirke verden. Og så er det dette med eksempelets makt i «verdens rikeste land».
Med dette som bakteppe deltok jeg både i Klimabrølet, samt avisopprop som koblet dette bakteppet mot valget i Norge, med råd om politiske valg med basis i en spørreundersøkelse om partienes preferanser i miljøspørsmål.
Noen mener dette er å strekke sitt engasjement lengre enn mandatet rekker – slik flere biskoper opplevde kritikk da de engasjerte seg i klima og miljø. Det bør være motsatt.
I en tid da verden har forpliktet seg til å la bærekraftsmålene stå sentralt i politikkutformingen, er det viktigere enn noen gang at forskere kommer på banen med tydelig røst. Dette er forøvrig en klar anbefaling også fra en internasjonal UNESCO-komite der vi besvarer – i en rapport som publiseres i høst - hvordan universitetssektoren og høyere utdanning bør spille en avgjørende rolle i denne sammenheng.
[ Ut mot domkirkens klimamesse: «Gjør seg til ropert for ytterliggående krefter» ]