Verdidebatt

Byen er ingen elendighets-getto

SENTRALISERING: Ola Borten Moe frykter storbyvekst på bekostning av distriktene. Men skal vi overleve – og leve godt – på denne planeten, må vi flytte inn i byer.

FREMTIDEN: – Byen er freshet opp med fjordpromenade og signalbygg, barer og badstuer, skriver Astrid Nordang om sin egen by, Oslo. Hun mener dette er en liten forsmak på hvordan fremtidens smartbyer vil bli.

I årets klimavalg velger Senterpartiet (Sp) å terpe på by mot land. Når Ola Borten Moe hevder i Vårt Land at hovedstaden melker distriktene, som står for industri og produksjon, stinker det av gamle fordommer om byen. I stedet må byene tenkes inn i klimasaken.

I sommer fikk skrekkbildene av brann, flom og ødeleggelser oss til å skjønne at vi har enda dårligere tid enn vi trodde til å møte klimakatastrofen. Vi har ikke tid til å se politikerne somle seg til enighet om å følge internasjonale avtaler, krangle om oljeleting og grønnvaske språket.

Men vi må jo tro på at også de innser alvoret?

Astrid Nordang

Oser av by-forakt

Når jeg leser Borten Moes kronikk, begynner jeg å lure. Ikke bare oser han av forakt for byen og frykter storbyvekst på bekostning av distriktene, han presterer å si at «i byene våre sliter vi med galopperende boligpriser, infrastruktur som ikke holder tritt med utviklingen og områder som sliter med overrepresentasjon av dårlige sosioøkonomiske levekår, kriminalitet og utenforskap.»

Så ille står det til! Mens industri og matproduksjon er distriktsfenomen som bør generere mer pengene fra staten og gi distriktene økt selvstyre.

Denne svartmalingen, harmen over forslag om støtte til kollektivtransport i byer – hvor kommer den fra?

—  Astrid Nordang

Selvbestemmelsen skal blant annet bestå i frihet til å kunne bygge fritt i strandsonen og utvikle nye industrieventyr i distriktene. Men er det «tross alt her norsk framtid i stor grad ligger»? Jeg assosierer snarere til økt forbruk, enda flere hytter og økte giftutslipp fra gruvedrift og oppdrettsmerder.

Og hva mener han med at byen ikke holder tritt med utviklingen? Er det ikke snarere omvendt, når han hevder distriktene tappes for penger, mennesker og ressurser? Folk flytter vel ikke bare inn til byene på grunn av jobbutsikter, men alt det byen har å by på av kultur og natur, av muligheter til å utforske og realisere en ønsket identitet.

Denne svartmalingen, harmen over forslag om støtte til kollektivtransport i byer – hvor kommer den fra? Mulig vi da også burde differensiere drivstoffavgiftene, all den tid en familie som bor typisk «på landet» må eie minst to biler for å kjøre til jobb og poden til fotballtrening.

Lite villmark igjen

Men før eller siden må vi snakke om forbruk. Er det en menneskerett å bygge så stort man vil, hvor man vil, i dag? Vil det i fremtiden være en menneskerett å ankre opp cabincruiseren som på én time «burner» bensin tilsvarende Oslo-Trondheim med bil?

Vent litt, det siste skjer jo ikke på landet, det hører forstedene til. Vel, det er nettopp problemet. Det er ikke lenger så godt å se forskjell.

Ikke et vondt ord om dem som vil bo landlig, det er snarere konseptet «landet» som har endret seg.

—  Astrid Nordang

Periferien er blitt det nye suburbia, der bilen er selve omdreiningspunktet. I tillegg har vi hjerneflukten til byene. Ikke et vondt ord om dem som vil bo landlig, det er snarere konseptet «landet» som har endret seg.

I Norge er vi vant til å leve spredt, vi tar det for gitt at naturen er tilgjengelig overalt, men vi har forsvinnende lite tilbake av det som defineres som villmark. Få steder ligger langt unna en vei. I 2018 dekket de naturområdene vi kaller villmark 12 prosent av landet, ifølge Store norske leksikon.

Må flytte inn i byer

Den profilerte, amerikanske biologen Edward O. Wilson, som står bak prosjektet Half Earth, skildrer en utopisk løsning på befolkningsvekst og arealbruk: Å sette av halve kloden til villmark. Han har gått gjennom habitater til alt levende, fra sporer til pattedyr, og konkluderer med at vi må avstå plass til de andre artene.

Skal vi overleve – og leve godt – på denne planeten, må vi bruke vår kanskje fremste styrke, fleksibiliteten. Og flytte inn i byer.

Byene er som knuter i nettet, skriver Wilson, de er vitale, men like fullt bare en del av det store nettet. For å bevare naturen må vi styrke knutene. Byen har vært der siden vi fant opp jordbruket, som nå er på stadig færre hender.

Kall gjerne Wilsons perspektiv radikalt, men bevegelsen skjer allerede: For fem år siden tippet antallet som bor i byer over femti prosent, i motsetning til ti prosent rundt årtusenskiftet.

Med urbant landbruk

Utopien forutsetter også en omlegging av jordbruket. I Norge legges det ned en rekke gårdsbruk årlig, da løpende regjeringer har prioritert stordrift framfor småbruk. Med urbant landbruk og satsning på småskaladrift vil mye av produksjonen også skje i og rundt byene. Det er her verdiskapning og omstillingen vil foregå.

I 2018 investerte staten rundt 200 millioner kroner på smartby-teknologi i Oslo, som da rangerte blant de fem beste i verden. Jeg kjenner derfor ikke igjen Borten Moes dystre bilde av hovedstaden.

Forskning støtter Wilsons syn om å styrke byene. FNs tredje habitatkonferanse (2021) konkluderer med at Covid-19-pandemien har vist hvilket potensial en nasjonal urban politikk har til å skape mer motstandsdyktige, grønne og inkluderende byer.

Smartbyer handler om mer enn sensorer for bedre trafikkflyt og intelligent belysning, målet er å presse gjenbruk av ting, vann, avfall og energi inn i en bærekraftig sirkeløkonomi. Råvarebruk og utslipp må ned.

Bærekraftige borgere

At Borten Moe ser det urbane livet som ensbetydende med pressproblematikk og kriminalitet, isper grønnfargen enda mer grått i et parti som vil øke veiutbygging med 400 millioner kroner for å sikre infrastruktur og flomsikring av veier, havner og flyplass.

Men er ikke det smart, da? En føre var-politikk?

Bare hvis vi tviholder på det antroposentriske verdensbilde som setter menneskets behov over reinsdyras, hjortens, beverens, salamanderens og ørnens. Nedbyggingen av naturen pågår i rekordfart, vi snakker allerede om artssorg.

En dag våkner vi kanskje til miniatyrkyr som beiter på naboens hustak?

—  Astrid Nordang

Visst har Oslo fått penger. Byen er «freshet» opp med fjordpromenade og signalbygg, barer og badstuer. I bydelen min er det villblomstvandring, og på grønnsakkassene står det: «Forsyn deg». En liten forsmak på smartbyen. En dag våkner vi kanskje til miniatyrkyr som beiter på naboens hustak? Fortsatt er marka en trikketur unna.

Byen er ingen getto av elendighet. Hvorfor reiser vi på storbyferie? Fordi hver by har sin egenart, med fortid og framtid nedfelt i hver brostein og fasade. Om Roma sa keiser Augustus at han kom til makten i en by av tre og etterlot seg en by av marmor.

Av dagens politikere vil jeg høre at de kom til makten i en by av konsumenter og etterlater seg en by med bærekraftige borgere.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt