Verdidebatt

Åndelighet er underkommunisert i terapirommet

TERAPI: Min forskning viser mange klienter lener seg mot Gud i kriser. Men terapeuter opplever at åndelighet ikke har noen selvfølgelig plass i vestlig familieterapi-kultur.

I forrige uke kunne vi lese i Vårt Land at den nye undervisningsplanen for profesjonsutdanningen i psykologi ikke nevner ord som tro, spiritualitet eller religion. Stipendiat Lars Mandelkow forsker på tema og sier at selv om det er respekt for tema, så er det også mye usikkerhet og taushet.

I 2018 disputerte jeg med PhD avhandlingen; «Making room for spirituality? Family therapists’ and clients’ perceptions and experiences about spirituality in family therapy».

15 familieterapeuter og 12 klienter ble intervjuet i studien, og ut fra dette ble det utarbeidet en teori for hva som skal til for å integrere åndelige og eksistensielle temaene i terapi. Teorien ble kalt «Kart over åndelig og eksistensiell språkforståelse» og trakk fram syv perspektiver.

Åse Holmberg, Førsteamanuensis ved VID VitenskapeligeHøgskole / privatpraktiserende familieterapeut

Åndelig språkforståelse

En har sagt: «Mennesket er som en tekst hvor innholdet bare er åpent for den som har evnen til å lese.» Språkforståelse handler om evnen til å «lese» og sanse i menneskelige relasjoner, ha evnen til å nå dypere nivåer av mening og erfaring.

Åndelig og eksistensiell språkforståelse kan sees på som en ikke-dømmende og respektfull holdning til klienters åndelige og eksistensielle refleksjoner og kunne integrere dette i det terapeutiske endringsarbeidet. Dette går utover terapeutenes forståelse av sitt eget åndelige liv, som en del av profesjonell praksis, og med kunnskap til å vite hvordan integrere disse temaene i praksis i samarbeid med klienter.

Ordene åndelig og eksistensiell blir ofte brukt om hverandre. Ordet åndelig kommer fra det engelske ordet «spirit» som betyr pust, selve livskraften i mennesket. Menneskers åndelighet har ulike kilder, både sekulære og religiøse. Menneskers åndelighet er tett knyttet til eksistensielle perspektiver som mening, verdier, håp og tro, og kan hjelpe mennesker å finne sammenheng og retning i livet.

Vi skal nå se på disse syv perspektivene som kan fremme en åndelig og eksistensiell språkforståelse i terapi.

Lener seg mot Gud i kriser

1. Anerkjennelse av klienters åndelige og religiøse erfaring, praksis og kultur

For mange klienter i studien var det viktigste å vite at det var et rom for disse temaene, uansett om en snakket om det eller ikke. Klienter sa at de ønsket å bli møtt og anerkjent som hele mennesker, noe som også inkluderte åndelige og religiøse dimensjoner. Dette skapte en trygghet i den terapeutiske relasjonen. Det var for mange et sårbart tema, med både positive og negative erfaringer.

Mange av klientene lente seg mot Gud i kriser, også selv om de ikke definerte seg som religiøse.

—  Åse Holmberg

Mange av klientene lente seg mot Gud i kriser, også selv om de ikke definerte seg som religiøse. Flere ønsket at Gud skulle inkluderes i terapi, både som en relasjon og som en bidragsyter.

Mange opplevde at verdier kunne anerkjennes, men tro og religion ble lettere taushetsbelagt. Klienter kunne oppleve «kulturkollisjoner» i parforholdet knyttet til dette temaet, noe som kunne være ganske utfordrende. Det var derfor viktig at terapeuter møter klienter med nysgjerrighet, interesse og aksept.

2. Arbeide systemisk i en dialogisk tilnærming

Både klienter og terapeuter mente at menneskers åndelige liv er sammenvevd med andre perspektiver i livet; psykologiske, fysiske og sosiale. Mennesket er et «system» i seg selv, og en del av mange ulike systemer. Derfor er det viktig å utforske ulike dimensjoner i terapi.

Mange av terapeutene trodde at folk ville leve bedre liv hvis de levde i harmoni med sine verdier, og de utforsket klienters håp og drømmer. Noen terapeuter inkluderte bibelske tekster, bønn og mindfullness, men var opptatt av respekt og at dette var noe som klientene ønsket.

Klientene på sin side ønsket at terapeutene skulle være mer åpne om sitt eget åndelige liv. Flere klienter fortalte spontant at de veldig lett kunne sanse om terapeuter var åpne eller ikke for dette temaet.

Terapeuter mangler språk for åndelighet

3. Bruke klienters ressurser og språk

For mange klienter virket det åndelige livet å være en ressurs, et kompass i krisetider. En terapeut fortalte;

«Jeg forholder meg til tro fordi det gir tilgang til ressurser; venner «på høyere steder», støtte og anerkjennelse, sannheter å holde i midt i stormen. Faglig tilnærming til tro åpner opp. Misjon lukker. Jeg vil at alle menneskers religiøs tro skal ha rom i terapirommet. Jeg vil da som kristen terapeut kunne hjelpe muslimer til tryggere tro.»

Klienter har ulikt åndelig og eksistensielt språk, og terapeuter kan lære av klienter og utforske ord og andre språklige uttrykk. Siden menneskers åndelige liv ofte er veldig privat kan de trenge hjelp til å utvikle språket. Flere klienter sa at de ønsket at terapeuter selv skulle introdusere tema, og ikke vente på klientene.

Mange terapeuter sa at de manglet et språk for hvordan de skulle møte det åndelige

—  Åse Holmberg

4. Overbygge språklig usikkerhet

Menneskers åndelige liv kan være vanskelig å fange i det verbale språket. Mange terapeuter sa at de manglet et språk for hvordan de skulle møte det åndelige, og det gjorde at de prøvde å unngå å komme inn i slike temaer.

Temaene skapte dessuten mange følelser, noe som kunne gjøre det krevende for terapeuter. En mente at terapeuter er «ustemte» i forhold til temaet.

Flaut og privat

5. Øke personlig bevissthet og kompetanse

En måte å overbygge språklig usikkerhet er å øke den personlige bevisstheten og kompetansen. Klienter i studien mente det var viktig at terapeuter var trygge i forhold til sitt eget åndelige liv.

En klient sa: «er det vanskelig for en selv å snakke om dette, så åpner man jo ikke for at andre kan snakke om det heller.»

Flere av terapeutene støttet dette og mente at det å reflektere over sin egen åndelige reise gjorde dem mer åpen og sensitiv i forhold til klienter angående temaet. Flere av klientene mente også at terapeuter trengte kompetanse på temaet slik at de kunne stille relevante spørsmål og refleksjoner.

6. Arbeide med personlige hindringer

Terapeutene i studien fortalte om mange hindringer for å gå inn i temaet. Noen var flaue, følte det var for personlig, eller hadde ikke et forhold til hverken åndelighet eller religiøsitet. Andre følte seg uerfarne, hadde verken kunnskap eller «verktøy» til å møte tema. De hadde ikke tid, eller mente at det ikke passet inn i familieterapeutisk praksis. Noen sa at hvis ikke klienter sa noe om deres åndelig eller religiøse liv, så ville de ikke prate om det. Det var for privat for terapi.

Åndelighet er underkommunisert

7. Bryte stillheten i det offentlige rom

Selv om de fleste av klientene i denne studien ønsket å inkludere åndelige og eksistensielle temaer i terapi, og mange terapeuter faktisk også gjorde det, så sa nesten alle terapeutene at åndelighet var underkommunisert og hadde ingen selvfølgelig plass i vestlig familieterapi-kultur.

Noen snakket med klienter om dette i hemmelighet og var redde for å bli upopulære i det terapeutiske miljøet. Stillheten skapte dessuten en usikkerhet om temaet relevans.

Det vil derfor være viktig å utfordre stillheten i det offentlige rom. Det er et ansvar for familieterapeuter og andre terapeuter, inklusive læringsinstitusjoner å løfte dette fram. Dette krever en kritisk refleksjon som fremmer et helhetlig menneskesyn, en mer humanistisk praksis.

Mer fra: Verdidebatt