– Religion og spiritualitet er sjelden nevnt spesifikt i psykologiutdanningen. Det er et kjempetema for mange, til og med for dem som ikke åpenlyst er spirituelle, sier Lars Mandelkow. Han har skrevet doktorgrad om religiøs kompetanse blant psykoterapeuter.
Mandelkow mener kunnskapen trenger en spesifikk plass i profesjonsutdanningen, hvor ord som «religion», «spiritualitet» eller «tro» bør stå skrevet. De finnes nemlig ikke i dagens undervisningsplan for studentene.
[ Har vært tilgjengelig døgnet rundt for å forklare koronaregler for Chin-baptister ]
– Mye usikkerhet og taushet
– Det finnes mye respekt blant psykologer, men også mye usikkerhet og taushet. De er mindre religiøse enn i andre yrker, og mange er tilbakeholdne når det gjelder å stille spørsmål om tro og religiøsitet, sier doktorgradsstipendiaten.
Forfatter og psykolog Rolf Marvin Bøe Lindgren deler hans oppfatning.
– Berøringsangsten må vi legge fra oss. Religion burde ufarliggjøres. Folk kan bli fanatikere over så mye rart. For eksempel ideen om at religion handler om å tro for å beskytte seg mot resten av verden, sier Lindgren.
Han mener derfor at mangel på religionspsykologi kan føre til at problemet feilplasseres.
– Psykologer har ikke verktøy for å skille mellom når det er problem og når det ikke er det. Noen psykologer har en tendens til å se på sekttilhørighet som et problem i seg selv, også er det ikke nødvendigvis det.
I doktorgraden til Mandelkow er det spesielt i to spørsmål at berøringsangsten for religion blir tydelig. Psykologer flest svarer ja på spørsmål om de kan ha en åpen samtale om det, men nei på spørsmål om de aktivt går inn på spørsmål om tro. Dette er en barriere psykologer må overvinne, mener Mandelkow.
– Mange er klare for å snakke om religiøsitet, men de er redde for å trå over profesjonelle grenser. Det er forståelig at man er tilbakeholden om egen tro, men det finnes måter å aktivt åpne mer opp for trosspørsmål, sier han.
[ Moddi: – For meg er Jesus den ultimate revolusjonære ]
Tro i terapirommet?
Fra pasientens side er det ønskelig å bli stilt spørsmål om tro og eksistens, ikke bare for religiøse personer, men for de som har spørsmål om tvil og tro, forteller Mandelkow. For religiøse personer finnes det et behov, men mange er usikre på om terapirommet er det rette stedet, forklarer han.
Sebastian Istad Scheie er kristen og starter sitt femte år på profesjonsutdanningen i psykologi.
– Tenker du at spørsmål om religion har plass i terapirommet?
– Jeg tenker at pasienter skal føle seg komfortable med å stille de spørsmålene de måtte ha, uansett hva det dreier seg om. Men jeg tenker ikke at det er psykologens ansvar å ta opp dette temaet, med mindre det har en konkret nytte som vil hjelpe pasienten. Det er ikke det vi trenes opp til. Vi læres opp til å forstå menneskelig psyke på en så konkret måte som mulig, svarer Scheie.
Psykologiutdanningen tufter på empirisk og evidensbasert forskning. Ifølge Scheie er kunnskapen om hvilken effekt religionsbevissthet har på behandling, ikke godt nok dokumentert.
– Først og fremst et åpent sinn
Om en psykolog med religionskunnskaper er en bedre egnet psykolog, sår Scheie tvil om.
– Med mer religionskunnskap er det fortere gjort å tenke at du forstår hvordan folk har det, men jeg ønsker ikke å være bastant, for det trenger ikke å være tilfelle. For en som ikke har den samme erfaringen vil de gå inn i situasjonen med blanke ark, og potensielt et mer åpent sinn. I noen tilfeller kan det ende opp med å være en fordel.
Scheie opplever at flere kristne gir uttrykk for at de ønsker å gå til en kristen psykolog.
– Her er det mulig at tilliten vil bygges opp raskere, noe som igjen tilrettelegger for bedre behandling. Spørsmålet er om selve kunnskapen om religion er det som faktisk hjelper eller er det at pasienten raskere føler seg trygg, fordi det er med en likesinnet?
[ Slik øver de på det gode liv ]
Indikasjonen er det avgjørende
– Hvor går den profesjonelle grensen i å stille de religiøse spørsmålene?
– Det må være en klar nytte i å stille spørsmålet. Vi skal hjelpe pasientene med de problemene de søker hjelp for, så jeg tar ikke opp temaet med mindre det har en konkret nytte i behandlingen. Men jeg ville uansett ikke vært redd hvis jeg ser nytte av det.
Tro som ressurs
Mandelkow sier at tro er en sterk ressurs for mange pasienter, som ofte kan brukes i livskriser som en løsning.
– For andre er religionen et problem som trenger behandling. Om man ikke åpner opp for det i terapien, blir det lagt til side, sier han.
Han forteller at psykologer er gode på å snakke om ethvert tema som seksualitet, livskriser, sorg eller traumer – med profesjonell åpenhet. På samme måte kan man snakke om tro uten å bli misjonær, mener han.
– Eksistensielle spørsmål er gode å stille. Har du en tro som hjelper deg, eller hva er meningen med livet for deg?
Enkelt å integrere
Mandelkow mener det ikke skal mye til å for å integrere religion og tro i læreplanen.
– Det finnes mange gode lærerbøker om eksempelvis religionspsykologi eller eksistensiell psykologi. Eller bare det å ha en forelesning om det.
En generell kunnskap er lurt å kunne, men det er den individuelle tilnærmingen som er viktig, mener han.
– Det er ikke nødvendig eller anbefalt at hun eller han sier noe om egen tro, men man må være bevisst over det en føler og tenker, for å skjelne mellom en selv og pasienten.
Ikke et ord om religion
– Jo mer du vet om religion og din egen religiøsitet, desto bedre kan du håndtere slike temaer i behandlingen, sier Mandelkow.
Trine Waaktaar leder programutvalget for psykologiutdanningen, RETHOS. De har beskrevet hva undervisningsplanen for psykologistudentene skal inneholde.
– Det som har vært utfordringen for RETHOS’ arbeidsgruppe har vært å lage en kjernekompetanse som beskriver det alle psykologer må kunne minimum. Psykologi er et enormt stort fag.
– Tenker du retningslinjene dekker kunnskap om religion og tro godt nok?
– De skal ha viktige kunnskaper for hva som hemmer og fremmer psykisk helse. Det er mange elementer som skal inn. Der tenker jeg at argumentasjonen blir opp til lærestedene. Det finnes rom for tilpasninger for de enkelte universitetene, svarer Waaktaar.
