«Endelig ferie?»

Ferietiden er over oss. For mange av oss er ferieukene et kjærkomment pusterom av late dager og fortjent pause fra hverdagens hamsterhjul. Treffer vi på været, kan vi glede oss over lange, lyse kvelder som får vare lenge fordi vekkerklokken også har ferie. «Salige er uvirksomhetens timer», skrev Egon Friedell. Timer, dager og uker i uvirksomhet kan nok være en gavepakke, men er vel aller best når det representerer en pause fra det vanlige.

Jeg kjenner mennesker som av ulike grunner lever på siden av arbeidslivet. De kan fortelle andre historier om ferietid. I helse- og sosialtjenesten og i kirken kommer vi i kontakt med at ferietid ikke nødvendigvis betyr fri, avveksling og opplevelser. Ferietid innebærer ofte dårligere kontinuitet og færre tilbud. Leger, sykepleiere, saksbehandlere og diakoner skal også ha ferie.

[ Kvinnelig prest: – Jeg er en dritbra prest og jeg holdt på å slutte ]

Salige er…

Salige er de som har ferie. De som har opptjent feriepenger og klart å rydde kalenderen i tre, kanskje fire uker. Salige er de som har hytte de kan tilbringe en retro-ferie på, eller har nerver til å trosse reiserådene og stikke til sydligere breddegrader.

Men kanskje ville Jesus sagt noe annet. Kanskje ville Jesus sagt: Salige er de som ikke får ferie. For himmelriket er deres. Salig er du, når den ene vikaren avløser den andre i hjemmetjenestene dine, når ingen kjenner deg og vet hvordan du helst vil bli stelt eller snakkes med. Salige er dere som må være på sykehus i sommer, som ikke får besøk, og ikke vet hvordan livet kommer til å se ut når dere er «ferdigbehandlet». For himmelriket er deres. Salig er du, gamle, ensomme menneske, som sitter bak fortrukne gardiner i den stekende varme sommersola, i selskap med kaffekoppen, medisinene dine og et fullt askebeger på salongbordet. For himmelriket hører slike til.

Kanskje ville Jesus sagt: Salige er de som ikke får ferie. For himmelriket er deres.

Koronatida bød på en kortvarig opplevelse av å være mindre annerledes for mange av oss. Med ett kunne ingen av oss reise. Den sosiale kalenderen bar preg av avlyste avtaler. Ingen skulle på store fester. Mange satt på hjemmekontor med minimal kontakt med kollegaer, andre opplevde at grunnlaget for arbeidet deres ble borte.

En klok bekjent skrev på Facebook: Nå er det innafor å være utenfor. Sagt på en annen måte – for en stakket stund var vi alle utenfor det vanlige livet. Nå kjennes forskjellene tydeligere igjen. Forskjellene på hvem som er inne og hvem som er ute. Sommeren er en egen sjanger i så måte.

For en stakket stund var vi alle utenfor det vanlige livet. Nå kjennes forskjellene tydeligere igjen.

En takk til ettertanke

Jeg fikk en nydelig sommerhilsen fra en av sengepostene på sykehuset, ledsaget av ord som varmet. Jeg la ut bilde på Facebook-profilen min og sa hvor glad og rørt jeg var blitt. Hva det betydde at noen hadde tenkt på å takke, selv om vi bare hadde gjort jobben vår.

Jeg fikk mange heiarop i tråden under innlegget. Flere skrev at det var fordi jeg fortjente det. Det var godt ment, men kjentes ikke helt sant. Ikke at jeg ikke fortjener det heller, men jeg fortjener det ikke mer enn andre. Vi fortjener alle å bli sett og påskjønnet. Vi bærer bare ulike byrder.

Noen av de tyngste byrdene er de som synes minst. Byrden av sykdom, ensomhet og isolasjon. Byrden av å være på utsiden av samfunnslivet, marginalisert på den ene eller andre måten. Ingen sender blomster og takker for at du takler så godt å være arbeidsledig.

[ Eksistensiell og sosial ensomhet blant studenter ]

Ingen ferie fra livet

Hvem som er salige og skal arve himmelriket overlater jeg til Vår Herre å holde i. Men om noen fortjener en påskjønnelse er det ikke først og fremst en privilegert sykehusprest med jobb og trygg inntekt gjennom hele pandemien, som ikke kunne sendes på hjemmekontor fordi jobben måtte gjøres der pasienter og ansatte var, og som har hatt en fin, liten kohort som har gjort dagene til å bære.

Det varmer å bli sett, men når jeg rydder pulten for noen ukers ferie, går tankene til de som kjenner ulempene på kroppen når landet feriestenger. Det lar seg vanskelig gjøre å ta ferie fra livet. Akkurat det gjelder i grunnen oss alle, og er kanskje en annen spalte. God sommer, hvor enn du er.