Verdidebatt

En frikirke for alle

HOMOFILI: Noen vil nok hevde at jeg er uegnet som pastor etter å ha lest dette. Men som heterofil, gift trebarnsfar har jeg ingenting å frykte.

Jeg er pastor i Kraftverket, en middels stor menighet i Oslo sentrum som tilhører Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Her ønsker vi å inkludere alle som kommer inn kirkedøra; uansett etnisk bakgrunn, politiske standpunkter, kjønn, seksuell legning, alder eller sosial status.

Men etter at Knut Anders Sørum (VL 31 mai) fortalte hvilke smerter det har påført han å vokse opp som homofil i en pinsemenighet, har jeg spurt meg selv: Hvordan ville han opplevd å vokse opp hos oss?

Kjetil Gilberg, Kraftverket

Velkommen, men ikke akseptert

I Kraftverket har vi i over ti år vært velsignet med flere skeive medlemmer i fellesskapet. På nært hold har jeg sett at Knut Anders Sørums erfaringer dessverre ikke er unike – de ligner mer på normalen. Flere forteller om frykt for å miste familie og venner, skam over egen identitet, hemmelighold, depresjon, selvmordstanker og desperate bønner til Gud om å bli «normal».

I Frikirken er det greit å være homofil, så lenge du ikke praktiserer det (hva det enn betyr). Samliv er forbeholdt mann og kvinne, derfor har jeg flere ganger blitt spurt: «Er jeg fortsatt velkommen i menigheten?»

Også hos oss ville Sørum sannsynligvis opplevd at han er velkommen, men ikke akseptert.

—  Kjetil Gilberg

Som enhver annen pastor, ønsker jeg alle velkommen. Men jeg synes det er utfordrende å fortelle at skeive er velkomne på andre premisser enn andre. For når du lever åpent som skeiv, vil du også i Frikirkens menigheter miste ansvarsoppgaver og muligheten til å bidra med ditt talent, slik Sørum beskriver fra sin sammenheng. I lojalitet til kirkesamfunnet har det også vært slik i Kraftverket, selv om vi har sluppet skeive til i alle oppgaver unntatt i vår øverste ledelse.

Også hos oss ville Sørum sannsynligvis opplevd at han er velkommen, men ikke akseptert. At flere skeive likevel orker å tilhøre denne menigheten – selv om vi diskriminerer dem – har to årsaker. Den ene er beundringsverdig: De er i stand til å vise en raushet og kjærlighet til menigheten, som er større enn den de får tilbake. Den andre er hva de hører fra oss i ledelsen: Vi ønsker forandring. Hadde vi stått utenfor Frikirken, ville også skeive fått plass i vår øverste ledelse.

Løsrivelse fra Frikirkens teologi

Hvorfor betraktes likekjønnet samliv som synd? Synd er destruktivt, det bryter ned og fjerner oss fra Gud. Men i dette tilfellet er det motsatt. Gang på gang har jeg sett skeive som er åpne om legning og ekteskapsdrømmer, bli fri fra det som i mange år har tynget dem.

Hemmelighold, skam og depresjon byttes ut med glede, selvrespekt og frihet. Troen blir styrket, som et resultat av å møte aksept blant andre kristne. Når skeive løsriver seg fra Frikirkens teologi, forandres tilværelsen til det bedre.

Terje Hegertun har den siste tiden gjort seg bemerket, og klokt sagt: «På frukten skal god teologi kjennes.» I lang tid har jeg spurt meg selv: Står jeg bak Frikirkens lære, når fruktene er ensomhet, utestengelse, depresjon og fordømmelse? Nei, jeg gjør ikke det.

Hvorfor forlater jeg da ikke Frikirken? Man forlater ikke familien sin uten videre. Siden mine oldeforeldre på både mors og fars side meldte seg inn i Frikirken på slutten av 1800-tallet, har store deler av slekta tilhørt. Her er jeg døpt, konfirmert, giftet meg og vært yrkesaktiv i drøyt to tiår.

Koster å fremme et annet syn

Jeg ønsker i stedet at vi etter beste evne skal akseptere hverandre, og leve sammen. For jeg har respekt for det klassiske ekteskapssynet. Jeg vet at det bunner i et dypt ønske om å ikke gå imot Guds ord og Guds vilje. Det står også respekt av å ikke bøye etter for utviklingen i samfunnet – selv om det medfører beskyldninger om å være intolerant og å bryte menneskerettighetene.

Men i Frikirken er det denne siden som er i overtall. Det som koster i vår sammenheng, er å fremme et annet syn: Det fører til utestengelse.

Dette oppleves ikke bare som et forsøk på å splitte kirkesamfunnet – det oppleves også som å skyte seg selv i foten.

—  Kjetil Gilberg

Dette ble synlig da vi gjennomførte Synodemøtet (Frikirkens generalforsamling) for noen uker siden. De som kunne mistenkes for å ønske en bred debatt velkommen, ble ikke valgt inn i viktige organ, mens jeg opplevde at valgkomiteen ga tydelige signal om at de vil fortsette å sile kandidater ut fra ståsted i denne saken.

Dette oppleves ikke bare som et forsøk på å splitte kirkesamfunnet – det oppleves også som å skyte seg selv i foten. Denne debatten vil presse seg fram om vi ønsker det eller ikke, ulike meninger finnes allerede på grasrota og i flere menigheters ledelse.

At rundt 35 prosent av Synodemøtets delegater stemte mot overmakten, i personvalg etter personvalg, sier noe om hvor Frikirken beveger seg.

Jeg går ikke frivillig

La oss derfor ikke være redde for hverandre, men i stedet lytte til hverandre. Jeg ønsker en åpen og respektfull samtale om viktige teologiske spørsmål:

Hva er synd? Hva skrev Paulus om samliv? Hvordan forholdt Jesus seg til skapelsesteologi? Og hvordan skal vi lese Bibelen i etiske spørsmål?

Jeg stilte ikke til valg under Synodemøtet, men kjente likevel på hvor vondt det er å oppleve seg utestengt. Og jeg antar noen vil hevde at jeg er uegnet som pastor etter å ha lest dette. Men som heterofil, gift trebarnsfar har jeg ingenting å frykte – det er bare meningene mine som er uønsket.

Som menneske er jeg akseptert, om ikke velkommen. For skeive er det motsatt – de er velkomne, men ikke akseptert. Dette fører til at de fleste trekker seg ut i stillhet. De blir ikke kastet ut, men går frivillig slik at mange kan puste lettet ut og slippe å forholde seg til dette som er så vanskelig.

Jeg derimot, tenker ikke å gå frivillig. Frikirken driver mye godt arbeid, og er et godt sted å være for de fleste. Jeg blir her i håp om at Frikirken en dag også vil bli et godt sted å være for Knut Anders Sørum og andre skeive.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt