Kan jeg få lov til å tro? Det spørsmålet fantes ikke i min bevissthet før, da jeg var «heterofil». Eller det vil si, da jeg trodde jeg var heterofil. På den tiden jeg trodde homofili var en synd fra djevelen, da jeg trodde homofili var av samme art som pedofili, drap og all slags ondskap som kom inn i verden med syndefallet.
Da jeg trodde det var umulig å både være homofil og kristen.
Da nivået på diskusjonene i menigheten lå på om det var mulig for en som hadde øreringer å være åndsdøpt. Da jeg trodde mine egne følelser rundt mennesker av samme kjønn var det Paulus kalte «tornen i kjødet» som jeg måtte kjempe mot. At det var en sykdom som jeg ved Guds hjelp skulle vinne over og bli «frisk» fra.
Den tiden jeg trodde Gud aldri kunne tillate at jeg skulle bli forelsket i en gutt som også var forelsket i meg. Den tiden jeg trodde at bare jeg var forelsket nok i en jente så var jeg så og si normal, frisk og heterofil. På den tiden jeg heller ikke visste hva en ekte forelskelse var.
Skulle vinne verden for Jesus
Jeg tenkte aldri at jeg ikke kunne få lov til å tro da foreldrene mine fortalte meg om Jesus. Jeg tenkte aldri at dette ikke gjelder meg da jeg sang barnesangene om at ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare, eller da jeg foldet mine hender små i takk og bønn til han.
Da de samme hendene ble større ble det fart i sakene og jeg tenkte at er det noen her som kan dette med tro så er det meg. Jeg ble som tenåring aktiv i den lokale pinsemenigheten, jeg ledet i lovsang, lot meg voksendøpe, og skrev sanger om Jesus og livet som kristen.
Vi skulle vinne verden for Jesus, og jeg var en radikal troende. Jeg tenkte aldri at jeg var en som ikke skulle få lov til å dele denne troen. Å tro var så enkelt, Jesus elsket meg jo betingelsesløst.
[ Professor og pinsevenn utfordrer frikirkelige til å akseptere homofile parforhold ]
Da forhenget i livet revnet
Da jeg var rundt 30 revnet forhenget i livet mitt og sjelen min lå åpen og blottstilt. Jeg skjønte at jeg ikke lenger kunne leve som en løgner, jeg kunne ikke lenger lyve til meg selv. Jeg måtte akseptere at jeg er homofil.
Livet mitt ble som å se en atombombe eksplodere i sakte film, uten lyd men med en total ødeleggende kraft, for jeg hadde lært at homofili og kristendom var to motpoler som ikke kunne sameksistere.
Hvordan skulle jeg kunne tro når jeg var homofil? Det var egentlig ikke et spørsmål jeg trengte svar på, men jeg spurte pastoren min allikevel og fikk et svar som egentlig var verdens vakreste måte å fortelle at jeg kom til å ende i helvete om jeg ikke omvendte meg.
Men man kan ikke omvende seg fra å være den man er, man kan ikke omvende seg fra å være slik du er skapt av Gud.
Det ble sagt at man ikke kan akseptere synd i våre rekker, så det skulle lite til for å bli målt til «ikke verdig».
— Knut Anders Sørum
Gud nektet å svare på bønnen min
Jeg hadde hele tiden tenkt at om jeg bare kjempet nok, ba nok, trodde nok, så vil det forandre seg. At hvis jeg bare gifter meg med en jente, tvang igjennom en «heterofil livsstil», så vil jeg møte gjennombrudd og seier på andre siden.
Man trenger ikke være spesielt klok for å skjønne at det er en dårlig ide, men jeg var en radikal kristen og jeg gikk ikke på kompromiss! Jeg ba samme bønnen til Gud hver kveld, en bønn han nektet å svare på, bønnen om å få slippe å være en del av hans skaperverk hvis han ikke hadde planer om å justere litt på hvordan han hadde skapt meg. Til slutt måtte jeg jo bare gi opp, men måtte jeg gi opp troen min også?
Ja
Ja, i følge pinsevennenes teologi måtte jeg det. Det var ikke mulig å kombinere å leve som homofil og samtidig være en kristen karismatiker. Du ble i tillegg degradert til et annenrangs menneske, du ble umiddelbart gjort til en «homofil» med alle de stigmaer, stengte dører og lukkede muligheter dette medfører.
Ellers så kunne jeg jo alltids levd et dobbeltliv? Man kan ikke leve to liv samtidig, og jeg kunne ikke lenger leve uærlig. Jeg orket ikke lenger å leve et uærlig liv! Jeg var utslitt av å i alle disse årene prøve å lure meg selv. Prøve å lure alle andre, og prøve å lure Gud.
Jeg var en fange, og det er jo ikke fangenskapet som setter deg fri, det er sannheten som setter deg fri. Men sannheten i denne saken var like banal som den var komplisert: Gud hadde skapt meg sånn. Og Gud så at det var godt.
[ Pinsebevegelsens første kvinnelige pastor: – Kristne homofile møter et hav av stengte dører ]
Haken i karismatisk kristendom
Hvorfor hadde jeg så store problemer med å se at det var godt? Kanskje det var fordi menigheten jeg elsket, de kristne søstrene og brødrene jeg elsket, hadde lært meg en viktig ting; vi elsker alle mennesker og vi ønsker alle velkommen, nesten uten unntak.
Det følger nemlig alltid en liten hake med karismatisk kristendom; du må holde en viss standard for å være akseptert. De lærte meg at de elsker synderen men hater synden, selvfølgelig bare hvis synderen var villig til å omvende seg.
Hvor mye smerte skal folk måtte tåle? Hvor mye lidelse skal påføres fremtidige generasjoner? Hvor mye død?
— Knut Anders Sørum
Alle som kom i menigheten ble møtt med store smil, god musikk og overveldende kjærlighet, men hvis du for eksempel var midt i en skilsmisse kunne du nok dessverre ikke spille gitar i lovsangsbandet. Et kjærkomment slag i trynet midt i en krise. Det ble sagt at man ikke kan akseptere synd i våre rekker, så det skulle lite til for å bli målt til «ikke verdig». Man er velkommen, men ikke akseptert.
En regnbueviftende styggedom
Er du homofil så er du i tillegg noe verre enn en synder, du er en feil! Du er en konsekvens av syndefallet! Din personlighet, dine tanker og dine følelser er en sykdom og et bevis på ondskapen i verden!
I tillegg til å være en provokatør selvfølgelig. En vrangpeis som ikke kan tilpasse seg «normale regler i samfunnet» og skaperordenen.
En perversitet og et freakshow. En regnbueviftende, familiehatende styggedom som følger sine egne vulgære lyster og prøver å overbevise alle om at den «homofile livsstilen» er den eneste livsstilen!
Skulle jeg nå bli sett på den måten? Jeg som bare ville elske og bli elsket... Man kan miste troen av mindre, men det var jo greit, for jeg fikk ikke lov til å tro. I alle fall ikke sånn som der, i menighetene jeg elsket. Menighetene jeg også håper elsket meg.
Hvor mye smerte skal folk tåle?
Terje Hegertun har skrevet en bok som kanskje åpner for at jeg kan få lov til å tro allikevel. Han blir fort stemplet i kommentarfeltene som frafallen, men kanskje han har et poeng når han sier at teologi som ikke bærer frukt er død teologi?
Hvis et homofilt samliv, gjensidig, respektfullt, livslangt og monogamt er synd, hvorfor mistet jeg livslysten i møte med karismatisk kristendom? Vanligvis får man livslyst av å fjerne syndige og skadelige ting fra livet sitt, jeg fikk livslysten tilbake av å slutte å gå i karismatiske menigheter. Menighetene som jeg en gang elsket...
Nå vet jeg faktisk ikke om jeg klarer å tro lenger
— Knut Anders Sørum
Hvor mye sorg har dette påført millioner av mennesker opp igjennom historien? Hvor mye smerte skal folk måtte tåle? Hvor mye lidelse skal påføres fremtidige generasjoner? Hvor mye død? Dette har pågått i århundrer etter århundrer og man insisterer på å fortsette i samme sporet, teologi uten frukt.
Etter jeg fortalte om meg selv kan jeg telle på en hånd, det vil si omtrent to fingre, de gangene jeg har blitt invitert tilbake til frikirkelige menigheter for å bidra med mitt talent, sang. Men selvfølgelig bare som et innslag, ikke som en ordinær del av gudstjenesten. Jeg er nemlig veldig velkommen, jeg er bare ikke akseptert.
Nå vet jeg faktisk ikke om jeg klarer å tro lenger, men det hadde vært ok om jeg hadde kunnet fått lov.