En demontering av kirken?

Etter min moderate, men teologisk begrunnede kritikk av utredningen i Vårt Land pinseaften rykker direktør i KA, Marit Halvorsen Hougsnæs, ut for å «demontere» Mjaalands «feilaktige påstander» (av VL plassert i megetsigende anførselstegn).

Lite ville gledet meg mer enn om direktøren i KA kunne gjendrive mine argumenter. Men strengt tatt viktigere: Hvis utredningen «Samhandling» får gjennomslag, vil økonomi og byråkrati med ett definerer kirkens midte, med utgangspunkt i en relativt funksjonalistisk ledelsesmodell. Vil ikke Hougsnæs da snarere bidra til å «demontere» kirken?

Mangler teologisk refleksjon

Kort til Hougsnæs’ kritikk: Etter min mening burde hele utredningen ha dreid seg om ekklesiologi. Det gjør den ikke. Den har ikke utviklet en eneste teologisk refleksjon om kirken, kun et par løsrevne sitater. Et lederansvar knyttet til embetet blir foraktfullt avvist som «hierarki» (s. 74), mens biskopens tilsyn og ledelse skal marginaliseres med et pennestrøk.

Utvalget har ingen konkrete forslag til hvordan dette skal «kompenseres» – embetet slik vi kjenner det som ryggraden i Den norske kirke omdefineres til en kirkefaglig «tjeneste». Om man så kaller prostiets leder «direktør» (forslag fra underutvalg I, s. 222), eller «kirkeverge» er uvesentlig. Poenget er at flertallet vil gjøre byråkratiske og økonomiske hensyn til styringsprinsipp i kirken, mens kirkens teologiske begrunnelse fundert i sakramentene og forkynnelsen av evangeliet gjøres til en underordnet «tjenesteytelse» innenfor denne virksomheten.

Hougsnæs tilsvar fortoner seg mer som en bekreftelse av både disse og mer grunnleggende innvendinger mot forslaget til ny kirkeordning.

[ Stor uenighet om hvordan Den norske kirke skal organiseres i fremtiden ]

KA-vennlig dominans

Det er påfallende at direktøren i KA er så provosert over teologisk refleksjon om kirken. KA var frem til 2017 en interesseorganisasjon for kirkeverger. Direktøren slåss åpenbart for å gjøre en fellesrådsmodell til kirkens «nav», i et utvalg der kirkeverger og KA-vennlige posisjoner dominerer.

Da er teologiske innvendinger fra akademisk hold mot en byråkratisering og økonomisering av kirkeordningen åpenbart ubehagelige. Hougsnæs’ svar fremstår faktisk som et forsøk på å ekskludere dette perspektivet fra den videre debatt, hvilket i seg selv er interessant.

Jeg påpeker bare at ordningen slik den er foreslått ikke svarer til bekjennelsen

—  Marius Timmann Mjaaland

Så til spørsmålet om heresi, altså kjetteri på godt norsk. Dette er en posisjon som Hougsnæs plasserer seg selv i, og som aldri var tiltenkt henne fra min side. Jeg påpeker bare at ordningen slik den er foreslått ikke svarer til bekjennelsen og særlig ikke bekjennelsens essensielle anliggende – men bekjennelsen er så vidt jeg vet noe vi kan diskutere åpent i en luthersk kirke.

Problemet er vel snarere en mangel på forståelse for grunnleggende problemstillinger som burde vært tematisert.

Fatalt for kirkens sjel

Mine bidrag til denne samtalen handler ikke bare om punkt a eller b i en ferdig pakke, slik Kirkerådet og utvalget synes å mene: «Utredningen er klar, nå handler det om justeringer og implementering.»

Tvert imot, som teolog med et sterkt engasjement for kirken, ja, for folkekirken og dens mange medlemmer land og strand rundt, mener jeg ideen om en funksjonalistisk og byråkratisk ledelsesmodell er fatal for kirkens sjel, dens ånd og dens misjon. Om prostifellesrådet skulle innføres, innrømmer faktisk utvalget selv at menighetsrådene mister innflytelse, samtidig som bispedømmerådene så å si blir overflødig.

Ideen om en funksjonalistisk og byråkratisk ledelsesmodell er fatal for kirkens sjel, dens ånd og dens misjon.

—  Marius Timmann Mjaaland

Er det så medlemmene i Kirkemøtet som skal vedta en svekkelse av det direkte demokratiet, en undergraving av sin egen posisjon i bispedømmerådene? Prostifellesrådet skaper ganske enkelt mange flere problemer, både prinsipielt, praktisk og teologisk, enn det løser.

Hougsnæs skal likevel ha stor takk for sitt engasjement og sitt innlegg som på mange nivå bekrefter disse antagelsene. Jeg ser frem til at den kritiske debatten fortsetter – til kirkens beste.

[ Geir Hellemo: «I reformarbeidet blir de ansatte i kirken umyndiggjort og oversett» ]