Verdidebatt

Mjaaland underkjenner lekfolk

KIRKELIG ORGANISERING: Dessuten håper jeg han vil be om unnskyldning for ordbruken overfor et utvalg som har ivaretatt et kirkelig mandat.

Under overskriften «Nerven i Kristi kropp» går Marius Mjaaland (VL 21.5.21) til frontalangrep på utredningen «Samhandling i en felles folkekirke».

Han skriver at «de slett ikke har villet utforme en kirke, men kun en virksomhet. Et interkommunalt foretak for kirkelig administrasjon av religiøse spørsmål. Men en kirke? Neppe.» Og: «Hvis forslaget vinner frem, får vi en kirke som ikke vil være kirke...en «tjenesteyter» overfor kommunen, ..»

Jeg håper at Mjaaland vil be utvalget om unnskyldning for en slik ordbruk overfor et utvalg som har ivaretatt et kirkelig mandat.

Trond Bakkevig

Nevner ikke tilsynsansvaret

Mjaaland skriver som om utvalget ønsker at biskopen ikke lenger skal være leder av prestetjenesten eller ha tilsyn med ansatte og menigheter.

Han vil fortsette det han mener er dagens ordning, at biskopen er leder og arbeidsgiver i Den norske kirke. Men, arbeidsrettslig er en arbeidsgiver er den som kan saksøkes hvis en medarbeider mener seg urettmessig oppsagt eller tilsidesatt.

Etter reformasjonen var dette Kongen, siden var det Kongen ved departementet. I 1989 ble arbeidsgiveransvaret delegert til Bispedømmerådene. Fra 1.januar 2017 er det overført til disse. Ansettelse og oppsigelse er deres ansvar.

Mjaaland bruker begrepet «nerve» om prestetjenesten. Det er fremmed for Bibel og bekjennelse.

—  Trond Bakkevig

Biskopene har et delegert arbeidsgiveransvar i og med ledelsen av prestetjenesten. De kan flytte prester og ta dem midlertidig ut av tjeneste. Biskopene har også tilsyn med andre ansatte, menighetene og forvaltning av kirkene.

Mjaaland nevner ikke «tilsyn», men «tilsynet» gir biskopene et lederansvar som omfatter mer enn den delegerte del av arbeidsgiveransvaret. Utredningen sier klart og tydelig at biskopen fortsatt skal lede prestetjenesten og ha tilsynsansvar.

Samhandling, ikke konflikt

Mjaaland bruker ordet «spenning» for å beskrive forholdet mellom menighetsråd og sogneprest. Det antyder konflikt mellom folkevalgt og prest. Samhandling er et mer treffende begrep om dagens ordning der menighetsrådet ikke kan møtes uten at sognepresten er til stede.

Forholdet mellom biskop og bispedømmeråd er likedan. Etter norsk forvaltningsskikk kan ikke prest eller biskop både være saksbehandler og samtidig være medlem av rådet. Ordningen sikrer både at intet vedtak blir fattet uten presters og biskopers medvirkning, og at disse ikke er underlagt rådet i sin forvaltning av ord og sakrament. Forankringen for dette finnes i utredningen «Embete og råd».

Undergraver lekfolk

Mjaaland bruker begrepet «nerve» om prestetjenesten. Det er fremmed for Bibel og bekjennelse.

Jesus gir disiplene ansvar og fullmakt til å bringe budskapet til verdens ende. Prestetjenesten ble organisert som spesielt kall for å sikre at oppdraget og evangeliets innhold ble ivaretatt. Biskopene har ansvar for kirkens enhet og at prestene ivaretar sitt kall.

Når Mjaaland skriver at det er de «i og for seg», står han i fare for å undergrave lekfolks rolle i ledelsen av kirken.

—  Trond Bakkevig

Den augsburgske bekjennelses artikkel 5 sier at tjenesten med ord og sakrament er nødvendig for at vi skal komme til troen. Den som skal ivareta den, skal være «rettelig kalt». Fordi prester er del av et fellesskap, sier Luther at alle kristne er prester. Når Mjaaland skriver at det er de «i og for seg», står han i fare for å undergrave lekfolks rolle i ledelsen av kirken.

Av dette trekker noen den konsekvens at en prost skal underordnes prostidirektøren. Mjaaland skriver som om dette er utredningens eneste synspunkt. Det er det ikke. Andre vil fortsette ordningen med at daglig leder har ansvar for administrasjon og saksbehandling, mens sogneprest og biskop sitter i rådene. Jeg mener at en slik ordning kan fungere godt på prostinivå.

Krystallklar tåketale

Mjaaland skriver: «Om kirken skal være Kristi kropp, forutsetter det at kirken også anerkjenner Åndens ledelse og virke gjennom sakramentene, gjennom Ordet, gjennom det kirkelige embete.»

Dette er tåketale, med et krystallklart budskap om at økonomistyring, ledelse og tilsyn bør samles hos prester, proster og biskoper. Han målbærer et kirkesyn som underkjenner lekfolks kompetanse og kirkelige ansvar.

Uavhengig av organisasjonsform, vil vi i vår kirke fortsette å feire gudstjeneste, døpe barn, forkynne evangeliet og ta imot nattverd. Vi er kirke og vil fortsatt være det.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt