I Vårt Land 18.5 avslår finansminister Jan Tore Sanner sekstimersdagen blankt, i frykt for mangel på arbeidskraft i offentlig sektor, økte utgifter og mindre velferd.
Det er opplagt at perspektivmeldinga som finansministeren viser til, gir oss reelle signaler på hvor vi er på vei. Om 40 år vil vi ha færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Og det viktigste grepet for å bøte på det er å sørge for at flere kommer i jobb.
Men må alle jobbe på samme måte, like lenge, med like mye lønn? Kanskje det perspektivmeldinga egentlig forteller oss er at vi om 40 år trenger flere hender å dele arbeidet på. Kanskje trenger vi også bedre tid?
Hva kan bedre tid gi?
Med seks timer på jobb får man nemlig bedre tid til å stelle hagen for bestemor, passe naboens barn, dra på joggetur i skogen, lage sunn lunsj og lese for barna.
Og hva er resultatet av det? Mer velferd, muligens. Tryggere barn i møte med verden. En bestemor som kan bo lengre hjemme. Og en fysisk så vel som psykisk helse som gjør det mulig å være flere år i jobb – uten å bli utmattet.
For noen vil en sekstimersdag være selve løsningen på motstanden de opplever i møte med arbeidslivet. Mer fokus på livskvalitet, fritid og hobbyer betyr ikke nødvendigvis flere timer på sofaen. For de fleste vil det bety bedre psykisk helse og mer motivasjon og gnist for jobben.
[ Mor: «Det er noe herlig opprørsk over å sende inn søknaden om kontantstøtte» ]
Arbeiderne må ha overskudd
Løsningen på utfordringene i perspektivmeldinga er ikke nødvendigvis at alle som jobber, i framtida bare må jobbe enda raskere. En «effektivitetsreform» løser ikke de reelle problemene vi står overfor. Vi fikser ikke velferdsstatens økende omsorgsbehov ved å be sykepleierne løpe fortere på lange skift.
I stedet bør vi begynne å sette reell pris på verdien av både tid, varme og hender i offentlig sektor. Men for at disse livsviktige verdiene skal få prege velferden, må arbeiderne orke – ja, helst ha et overskudd å gi av.
Vi tror hele samfunnet vil tjene på et arbeidsliv hvor man ikke slites ut av lange arbeidsdager og tøffe arbeidsvilkår. Færre timer på jobb trenger ikke å bety mindre produktivitet og utvikling, viser forsøksordninger i Norge.
På krevende arbeidsplasser kan redusert arbeidstid gi ekstra overskudd til effektivitet. Det vil gjelde mannsdominerte yrker som tømrere, så vel som kvinnedominerte yrker innenfor helsefaget.
De positive konsekvensene sekstimersdagen kan ha for velferden er det vanskelig å regne på. Men de er jo like reelle som Sanners perspektivmelding.
Det blir stadig viktigere å dele på jobbene. Der kan også sekstimersdag bidra.
— MDG-politikere
Arbeid blir et privilegium
Med dagens teknologiske utvikling ser vi at stadig flere arbeidsoppgaver automatiseres bort. Smarte systemer og flittige robotgressklippere gir mange stadig oftere muligheten til å bruke tida på andre ting. Men den samme utviklinga gir ungdommer færre sommerjobber å søke på, og ufaglærte færre muligheter for å komme inn i arbeidslivet i det hele tatt.
Da er ikke arbeid bare en plikt, men også et privilegium. Å ha en jobb handler ikke bare om lønn og verdiskapning, men om å få delta aktivt i noe større enn oss selv og få fylle dagene med meningsfulle aktiviteter.
Har du noen som venter på deg i Teams, er du heldig. Du er en del av et lag. Det gir trygge rammer ikke bare for økonomien, men også for den gode hverdagen.
Det er alvorlig at stadig flere står i fare for å falle utenfor arbeidsfellesskapet. Det blir stadig viktigere å dele på jobbene. Der kan også sekstimersdag bidra.
[ Silje Bekeng-Flemmen: «Feministene før oss sto ikke på barrikadene bare så vi skulle kollapse» ]
Hva truer velferden?
Noe annet perspektivmeldinga unnlater å utdype, er hva som vil skje med både norsk og, spesielt, internasjonal velferd i møte med en farlig natur- og klimakrise. For det som virkelig truer velferden vår framover er jo ikke de nødvendige utslippskuttene – at vi slutter å lete etter ny olje, kjører mindre bil, og kjøper mindre av det vi ikke trenger.
Vi er tilpasningsdyktige nok til å finne alternativer. Den reelle reduksjonen i velferd vil jo først skje når verden er på bristepunktet: når millioner av flyktninger legger på flukt, når ekstremværet gir enorme kostnader for verdenssamfunnet og når matmangelen slår inn for fullt. Da står vi overfor større problemer enn å telle arbeidstimer.
På kjøpet får vi en levelig klode. Og med det selve livsgrunnlaget.
— MDG-politikere
Marie Storli skriver det så fint i Vårt Land: «Naturen trenger at vi gjør litt færre ting, og lever litt langsommere (..) vi bør reise litt mindre, kjøpe færre ting, reparere flere av tingene våre når de er slitt eller ødelagt, og bruke litt mer tid på å være medmennesker som tar vare på hverandre.»
Færre arbeidstimer kan gi oss tida til nettopp det. Tid til å ta bussen – som forhåpentligvis går oftere. Tid til å sende skoene på reparasjon – som forhåpentligvis koster litt mindre. Og tid til å låne av venner, heller enn å kjøpe nytt dagen før 4.-klassingens skogstur.
På kjøpet får vi en levelig klode. Og med det selve livsgrunnlaget.
Hvor er det vi vil med samfunnet?
Hva om vi tar et skritt tilbake og spør oss selv: Hva gir gode liv?
Arbeidslinja har gitt oss mye. En sterk velferdsstat. Små forskjeller. Stor mobilitet og et hav av muligheter. Men har den gitt oss reell velferd og lykke? Er arbeidslinja det eneste saliggjørende? Neppe.
Hvorfor skal vi alltid ha, gjøre, tjene, gi og produsere mer – på kortere tid? Når tar det slutt? Når klodens begrensninger tvinger oss til å stoppe opp?
Miljøpartiet de Grønne har ingen planer om å innføre sekstimersdagen i morgen. Vi må vite mer om hva det betyr for både folk og velferdsstaten vår før vi realiserer kortere arbeidstid i større skala. Men vi ønsker oss å prøve – for å lære.
En sekstimers arbeidsdag vil ikke løse alle problemer vi står overfor. Men den kan muligens løse noen. Vi risikerer å kunne puste friere og finne en ny rytme med mindre forbruk, men mer fritid, frivillighet og familietid. Hvorfor er vi da så redde for å prøve?
[ Silje Bekeng-Flemmen ville skrive noe som løftet fram det omsorgsarbeidet foreldre gjør ]