Verdidebatt

Et heldig misjonærbarn

MISJON: Jeg har hatt ti barndomshjem i Norge og på Madagaskar. Jeg kan bare si: «Mange har hatt det vondt – jeg har vært heldig!»

Alle vi som tilbrakte viktige år av vårt liv på internat, har både gode og vonde minner. Jeg har stor forståelse og respekt for alle dem som opplever de vonde minnene som dominerende.

Lene Ask, og flere andre, har løftet frem det som anmelderen i Vårt Land 30.04. kaller «Misjonens stygge skygge».

Men jeg ønsker å si at jeg ikke føler meg som offer. Jeg bærer ikke på traumer. Det er de gode minnene som dominerer. Jeg er et heldig misjonærbarn.

Øyvind Dahl, misjonærbarn

«Mobbing» ikke oppfunnet

Jeg var elleve år da jeg sammen med min storesøster Reidunn (13) og lillesøster Berit (9) kom på internatet i Antsirabe på Madagaskar i 1952. Våre foreldre bodde i Tulear, tre dagers bussreise fra Antsirabe. Vi var bare hjemme i august da veiene var best, og foreldrene kom til Antsirabe i mars da det var misjonærkonferanse. I juleferiene var vi «på legd» hos andre misjonærer.

I femtiårene var ikke ordet «mobbing» oppfunnet. Vi «ertet» hverandre slik barn gjør i alle søskenflokker. Jeg likte godt å erte en av de andre guttene som lett fikk «raserianfall». Jeg husker også at jeg ble holdt fast av de større guttene og ble tvunget til å få ekle ting inn i munnen min. Med dagens språkbruk var jeg selv en mobber og ble også mobbet. Men når jeg tenker tilbake, er det kameratskapet i den store søskenflokken jeg husker best.

Mors tårer og fars kremt

Selv om vi var hjemmefra flere måneder i strekk, visste jeg at mor og far var glad i meg. Mors tårer og fars kremt når vi skulle reise, var klare tegn på kjærlighet og hvor tungt det var for dem å sende oss til skolen.

Seksten år gammel var jeg ferdig med realskolen og fikk være hjemme og bli kjent med mine foreldre. Tulear var en kystby og norske båter hadde ofte anløp. Far og mor hadde innredet leseværelse for sjøfolk der vi hadde «hyggekveld» og kunne synge «Å eg veit meg eit land».

Hva skulle jeg si? Hvor er jeg fra? Hvilket av mine barndomshjem er «hjemme»?

—  Øyvind Dahl

Jeg besøkte ofte båtene og ble kjent med nordmenn som ikke var misjonærer. Det gjorde at overgangen til det sekulære Norge ble lettere for meg enn for min yngre søster.

Ti barndomshjem

Jeg har ti barndomshjem i Norge og på Madagaskar. Jeg har alltid misunt de som kan si at de er fra Oslo eller Sauda. Det hørtes så enkelt ut.

Hva skulle jeg si? Hvor er jeg fra? Hvilket av mine barndomshjem er «hjemme»?

Likevel har jeg vært heldig for jeg har kunnet bruke mine erfaringer i det voksne liv. Jeg reiste selv med ny familie til Madagaskar og kunne gjenoppfriske mine gassiskkunnskaper på Lærerskolen der jeg underviste.

Siden har jeg hatt jobber der jeg har kunnet bruke min internasjonale erfaring. Jeg har likt å komme til nye steder og finne ut hvordan folk lever i andre miljøer. Min spesialinteresse er interkulturell kommunikasjon, som går ut på å forstå og bli forstått når vi er forskjellige.

OBS! Kan kun brukes etter avtale med Lene Ask.

Fra boka «O bli hos meg» av Lene Ask. Øyvind Dahl mellom sine to søstre rett før de skulle reise tilbake til internatskolen etter å ha vært hjemme hos mor og far.


Ulike erfaringer i søskenflokken

Jeg var stolt av min søster Berit da hun i 1990 publiserte boken Bortsendt der hun beskrev oppveksten på internatet, og ikke minst kultursjokket da hun kom tilbake til Norge (ikke hjem til Norge) som 14-åring. Boken bidro til at «misjonærbarnas oppvekstvilkår» ble debattema.

Jeg nekter å være et «stakkars misjonærbarn med en traumatisert oppvekst».

—  Øyvind Dahl

Det var ikke lett for mor og far å oppleve at Berit og hadde følt seg «bortsendt». Men jeg lærte at det Berit hadde opplevd var «sant» for henne, slik som min opplevelse var «sann» for meg.

Vi er enige om at vi som søsken med de samme foreldre og internatbarn på det samme internatet har forskjellige erfaringer.

Jeg har vært heldig

Det er flott at Lene Ask tar opp de vonde opplevelsene som mange sliter med, men jeg nekter å være et «stakkars misjonærbarn med en traumatisert oppvekst». Bildet er langt mer sammensatt slik det også er for andre barn som vokser opp i ulike norske miljøer.

Jeg kan bare si: «Mange har hatt det vondt – jeg har vært heldig!»


VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt