Anmeldelse: Sår lesning om misjonens stygge skygge

«De sa vår oppgave var å være på skolen. Vår jobb var å være snille, sånn at mamma og pappa kunne gjøre jobben sin. Den viktigste jobben i verden.»

Det er Gunnar, misjonærbarn plassert på internatskole i Kenya på 80-tallet, som forteller. Foreldrene jobbet i Tanzania, åtte timer unna med bil. Det har preget ham: «Når noen spør meg om hvem som var min nærmeste voksenrelasjon ... Da jeg var liten, så ... Nei. Jeg hadde jo ingen.»

Når mørket stiger

Tegneserieromanen med misjonærbarnas fortelling har fått den ladede tittelen O bli hos meg. Den viser til en oppvekst med fysisk fraværende foreldre og barn som ønsker seg en annen livssituasjon. Men sangen tittelen spiller på er en bønn om at Gud må være ved ens side når alt annet rakner. Ut fra fortellingen er det lett å tenke at ikke alle misjonærbarna opplevde det slik. For et barn trumfer fysisk tilstedeværelse lett den åndelige. Gudsbildet vil også preges av nærheten det har til voksenpersoner, særlig til foreldre.

[ Intervju: Fortellingene må bli en del av historien om misjonen ]

---

Bok: Tegneseriedokumentar

Lene Ask

O bli hos meg

No Comprendo Press 2021

---

Lene Ask har skrevet om misjonærbarn før. I tegneserieromanen Kjære Rikard fra 2014 er det brevvekslingen mellom barnehjemsbarnet Rikard i Stavanger og misjonærfaren på Madagaskar det handler om, og teksten består stort sett av utdrag fra brevene. I O bli hos meg er det misjonærbarna selv som forteller. Det er et effektivt grep. Språket ligger nært dagligdags tale, setningene er enkle og likefremme. Ingen store fakter, få beskrivelser. I stedet er det en nøktern fremstilling av en oppvekst som for noen var svært traumatisk.

[ Misjonær (94): Det var vi foreldrene som var de skyldige ]

Forandrings skygge

Lene Ask illustrerer poetisk og varsomt slik hun gjorde i Kjære Rikard. Blyanttegningene fra den utgivelsen er erstattet av myk akvarell i ulike gråtoner. Barnas fortelling er holdt i grått med akvarelleffektene som klare nikk til utflytende minner. Faktasidene om misjonshistorien er derimot holdt i farger. En klar og tydelig valgt kontrast.

Asks bildetolkning av de ulike historiene er god fortellerkunst. Sammen utvider bilde og tekst historien slik at leseren er med på å skape den selv. Det er samtidig gjort balansert og med tydelig respekt for de som eier historiene. Balansekunsten ligger i Asks bildefortelling, hvilken retning hun velger å trekke de ulike historiene i. Heldigvis er det ikke tendensiøst. Trolig fordi Ask har valgt å være tro mot barnas perspektiv i fortellingene.

Hjelpeløses hjelper

Det ligger mye vondt og verkende i historiene til de ti misjonærbarna i boken. Fortellingene spenner over seks tiår. Den eldste intervjuede i boken er 98 år, den yngste 40. Synet på barn har også endret seg mye siden 1930-tallet, som den eldste fortellingen er fra. I løpet av denne tiden har synet på barnet som selvstendig og autonomt vokst frem. I skoleverket – og også i kunsten – rommer barndommen mer enn målet om å bli voksen. Dagens barn skal ikke presses inn i et mønster, men vokse fra der de er, kanskje i helt nye retninger. Men slik har man ikke alltid tenkt. Det er også en del av denne fortellingen. Det er blitt tatt mange ukloke beslutninger på barnas vegne de siste 90 årene. Det er nok å nevne interneringen av samiske barn i Finnmark. Misjon er riktignok ikke det samme. Samtidig kunne nok livet på misjonsmarken være krevende for barn. Kanskje var plasseringen på internatskoler også en måte å holde dem borte fra en del farer på.

Denne boken er så godt laget og så fint gjort at det hefter en hake ved den: «O bli hos meg» risikerer å representere historien om misjon i Norge

—  Karen Frøsland Nystøyl

Når man setter barna til side for en høyere sak, uansett hvilken sak det er, er det liten tvil om hvem som må betale prisen. Selv om det er gjort i god tro, i en tanke om barnets beste.

I mulm og solskinn

Boken forteller ikke om foreldrenes kvaler, for det er ikke en like stor del av barnets perspektiv. Den forteller litt om forsøk på oppgjør, men mest av alt om fremmedgjøring, omsorgssvikt og om hvordan stable et liv på beina etter en skadeskutt barndom. Historiene er fortalt med en klarhet som gjør at flere enn bare misjonærbarn kan kjenne seg igjen i fortellingen. Det er sår lesning om en av misjonshistoriens stygge skygger.

Denne boken er så godt laget og så fint gjort at det hefter en hake ved den: O bli hos meg risikerer å representere historien om misjon i Norge. I hvert fall sett fra sekulære Oslo: Når en respektert tegneserieskaper lager en bok med en kvalitet som denne, risikerer den å bli den eneste historien om misjon for de mange som ikke nærer en spesiell interesse for denne delen av Norges religionshistorie.

[ Rettsavgjørelse: Misjonsorganisasjoner er ikke erstatningsansvarlige  ]

Men for de mange misjonærbarna som har blitt utsatt for omsorgssvikt, er det nettopp denne historien som gjelder. Det finnes svært få grunner til at et barns oppvekst skal skyggelegges av voksne uansett hvilket ærend de er ute i. Og det klarer Lene Ask på en stillfarent glitrende måte å få frem.