Verdidebatt

Tida som ikke finnes

FAMILIELIV: Vår modergenerasjons feminister sto ikke på barrikadene bare så vi skulle kollapse på andre siden av dem.

Vi møttes tilfeldig på lekeplassen etter barnehagen, en av de første varme vårdagene. Et knippe unger fra samme kohort, med foreldre.

De koronakorte barnehagedagene hadde kasta oss voksne ut i en tilværelse med sekstimersdag. Vi nøt utetida, slo av en prat. Ungene fløy rundt og jeg kunne se et glimt av deres hemmelige barnehageselv: dynamikken dem imellom, den vektløse latteren, måten de tok etter hverandre på. De sparka av seg skoene, la seg i gressbakken og rulla nedover, fryktløse og barføtte.

Etterpå gikk vi hjem og lagde middag, alt før klokka var halv fem.

Silje Bekeng-Flemmen, forfatter og journalist

Opprørsk å være hjemme

Før pandemien ville jeg på det tidspunktet ha stått på en full buss, stressa for å komme for seint til barnehagen, mens jeg forsøkte å føle meg effektiv ved samtidig å handle på Kolonial.no. Jeg ville ha dratt ungene hjem for å rekke en rask middag før kveldsmaten. Jeg pleide å tenke: Kan jeg huske sist jeg holdt i disse barnehendene uten å dra dem etter meg?

Krysspresset barnefamilier står i, viser seg i rapporter om utmattelse og angst, toåringer med forhøyet stressnivå, deltidsarbeidende mødre og høyt sykefravær.

2. mai skrev Cecilia Ingulstad i Vårt Land om at hun aldri har følt seg så opprørsk som da hun søkte om kontantstøtte for å være hjemme med sønnen. Hun beskriver det som et massivt press på dagens mødre å skulle tilfredsstille kravene til å være både en fullkommen mor og en karrierekvinne.

Jeg har kjent på den opprørskheten når jeg har strukket foreldrepermisjonene mine så langt jeg kunne – og da jeg bestemte meg for i en periode å jobbe 80 prosent. For å være mer med barna. Fra mitt ståsted, langt ute på venstresida, og som en person som elsker jobben sin, satt det langt inne å innrømme at det var så enkelt, så ... konservativt?

Å bryte med arbeidslinja

Mange kvinner bremser yrkeslivet i småbarnsperioden. Det er et problem: Redusert deltakelse i arbeidslivet vil frata oss muligheten til en anstendig alderdom, det vil fange oss i økonomisk avhengighet og til syvende og sist rasere velferdsstaten, får vi høre.

For når vi velger mer tid med ungene, bryter vi med arbeidslinja. Det straffer seg. Arbeidslinja betegner altså et politisk mål om at flest mulig skal forsørge seg selv gjennom egen arbeidsinntekt, og velferdsordningene er utformet og tilrettelagt for å nå det målet.

Det ligger en ironi i at dagens foreldrepolitikk legger opp til at mora skal være en rugekasse.

—  Silje Bekeng-Flemmen

Det er sunt å jobbe, det fremmer fellesskap og integrering, gjør oss økonomisk selvstendige og sikrer finansiering av velferdsgodene. Men en hard arbeidslinje kan svekke allerede marginaliserte grupper, og den usynliggjør alt arbeid som ikke er inntektsgivende.

Om du velger omsorgsarbeid hjemme, får du ikke lønn, og du taper velferdsgoder. Det ligger også et paradoks i at for enkelte yrkesgrupper er det arbeidslivet som forutsetter velferdsgodene, så hardt at de ikke kan stå i det gjennom livet.

Rugekasse-politikk

Jeg ønsker meg ikke tilbake til et samfunn der kvinner sto til knes i hjemmets oppgaver mens barna hang om skjørtene deres. Men vår modergenerasjons feminister sto ikke på barrikadene bare så vi skulle kollapse på andre siden av dem.

Også vi som tror vi vet bedre, bærer med oss en arv av forakt for omsorgsarbeidet. Grand old feminist lady Simone de Beauvoir mente at kvinnen ved å få barn gjorde seg til et naturens passive instrument – en rugekasse.

Forfatter Silje Bekeng-Flemmen har skrevet boken Velkommen til dyrehagen. Her hjemme hos henne med sine egne barn.

Nå ville de færreste formulert seg slik. Men det ligger en ironi i at dagens foreldrepolitikk legger opp til at mora skal være en rugekasse. Hun skal sprette ut av sykehuset noen timer etter fødselen, og helst – ifølge den nye tredelingen av foreldrepengeperioden – være i full jobb innen et halvår, og samtidig sørge for at barnet fortsatt får mesteparten av næringa si fra hennes fraværende pupper.

Etter det første året, skal mor og far slippe å ha så mye med barnet å gjøre. Barnet kan kanskje knapt reise seg opp, men det skal være i barnehage hver dag, uten sine omsorgspersoner, fra halv åtte til fem. Lenger enn voksne forventes å være på jobb. Også resten av oppveksten finnes systemer og institusjoner for å holde familiemedlemmene mest mulig fra hverandre.

Sekstimersdagen

Det kunne vært annerledes. Vi kunne hatt en arbeidslivsmodell der «likestilling» ikke betød at både kvinner og menn måtte innfinne seg med et verdisyn som handler om styrke, selvhevdelse, makt og økt vekst. En arbeidslivsmodell som tok høyde for at vi er omsorgspersoner – for de utsatte, for hverandre, for jorda.

Et forsøk på en slik modell, er sekstimersdagen. Denne fordums kvinnepolitiske kampsaken som ebbet ut ettersom man stirret seg blind på glasstaket.

Da jeg fikk mitt første barn, kjentes følelsen skambelagt: Jeg ville være med barnet, det måtte være noe galt med meg.

—  Silje Bekeng-Flemmen

Da NRK Brennpunkt i 2014 ba Statistisk Sentralbyrå (SSB) om å regne på det, var svaret: «at det er fullt mulig å opprettholde dagens velferdsnivå og innføre sekstimersdag innen 2060, dersom alle betaler mer av inntekten i skatt.»

En av de som argumenterer godt for sekstimersdagen, er Linn Stalsberg, forfatter av blant annet boka Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land. Hun ser det politisk radikale i det å ville endre dagens arbeidsliv. Hun peker på hvordan kampen om sekstimersdagen er en kamp mot kapitalistisk vekstøkonomi, og på at kravet om økt arbeidsinnsats ikke bare springer ut av økonomiske nødvendigheter – men også av en ideologi som ikke tjener alle.

En gift for omsorgsarbeidet

«Bruk tiden som ikke finnes», var rådet en bedriftsleder kom med i A-Magasinet for noen år siden. Han snakka om hvordan man skulle få pressa inn egentid (les: trening) mellom jobb og familie. Det framsto lettere karikert, men ordene ble værende hos meg, som en prikkende følelse over skulderbladene, for er det ikke det vi stadig oppfordres til? Bruke tid som ikke finnes.

Vekstideologien er gift for omsorgsarbeidet. Og hvis likestilling i arbeidslivet betyr likestilling på det grunnlaget, vil det være umulig å heve verdien av omsorgsarbeid. Derfor er det et problem at rommet for å diskutere familieverdier og alternative omsorgsmodeller synes å ha blitt begrensa.

Da jeg fikk mitt første barn, kjentes følelsen skambelagt: Jeg ville være med barnet, det måtte være noe galt med meg. Men jeg har slutta å bekymre meg over om jeg er bakstreversk eller konservativ. Jeg ønsker meg bare, som min svenske medfeminist Nina Björk, en utopi. I utopien er det i omfavnelsen av omsorgsarbeidet at vi finner kimen til en ny, radikal politikk.

Imens holder jeg hendene deres, hele veien hjem. Vi går sakte.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt