Vi som har vokst opp i Norge har nesten alle fått oppleve en eller annen form for evangelisering eller kristendomsformidling, oftest luthersk, for andre pentekostal, og så videre. I tillegg har noen ateister kommet tydeligere på banen.
Slik informasjon får også troende fra andre religioner gjennom ulike kanaler, og mange av dem utsettes for karikaturer av kristendom eller ateisme, i tillegg til det de får lære om sin egen religion i familien eller i trossamfunnets opplæringsskoler. Slik har de fleste fått standardiserte oppfatninger om hverandre, men også om sin egen tro.
De fleste tros- og livssynssamfunn bygger på klassiske tekster, samlet og kanonisert over tid. Når vi binder troen til de ordene som en gang ble brukt, kan det oppstå mange misforståelser.
Noen ganger undrer jeg på om Buddha eller Jesus ville kjent seg igjen i det som blir sagt om dem når vi siterer de hellige tekstene eller de godkjente lærebøkene.
Tankevekkende for en kveker
Siden før påske har det pågått to ulike debatter i VL, begge knyttet til påskemysteriet, og som kveker har jeg følt trang til å ytre meg. Men det ble ikke til noe før jeg ble inspirert av filosofen Einar Duenger Bøhns tanker i spalten Min tro 18. april, om at han kanskje ville ende som kveker en gang.
For en som allerede er kveker, er det tankevekkende å lese i Vårt Land om debattene om påskemysteriet – om det er slik at Jesus ved sin død har sonet for menneskenes synd, eller om det er slik at hans død ikke var et krav fra Gud, nødvendig for vårt evige liv.
Vi avstår fra å bygge teologi om oppstandelsen ved hjelp av moderne psykologi.
— Marit Kromberg
En av de gamle, engelske kvekermisjonærene, William Tanner, som kom på besøk til Norge i 1854 for å styrke og trøste oss, samtalte en del med lutherske prester, og skrev i sine memoarer:
«Men noen forsøker å vise at [Gud] trengte å få sin vrede tilfredsstilt, like som et menneske, overfor dem som hadde forurettet ham.» (Oversatt fra engelsk av undertegnede).
Tanner finner at dette ikke kan være i samsvar med Guds karakter, men at påskemysteriet har å gjøre med Guds kjærlighet til hele verden, og jeg tilføyer: til tross for at menneskene slo Jesus i hjel. Men kvekerne lager ingen teologi om «forsoningen». Vi tar ikke mål av oss til å fatte påskemysteriet eller finne konsise ord for den gryende erkjennelsen.
[ Helge Hognestad: «Jesus døde ikke for våre synder» ]
«Ikke teori, men en vei»
Like tankevekkende er det å lese debatten om oppstandelsen, om den var et fysisk faktum eller om den skal forstås symbolsk, metaforisk. Som kvekere erkjenner vi at vi ikke kan vite noe om de faktiske forholdene.
Men vi erfarer at vi har en slags intuitiv forståelse i vårt eget hjerte av Jesus og det han forkynte. Det kan kanskje klassifiseres som en «erfart oppstandelse». Men vi avstår fra å bygge teologi om oppstandelsen ved hjelp av moderne psykologi.
Norske kvekere har utgitt et lite hefte som vi kaller Råd & Spørsmål, og der heter det avslutningsvis i nr. 3: «Husk at kristendom ikke er teori, men en vei.» Det får stå der til vi reviderer det; foreløpig har vi glede av det.
For en kveker var det også fint å bli litt kjent med Bøhn, som har lest så mye om oss at det kan føre til at han ender som kveker en gang. Bøhn har rett i at kvekere avstår fra å knytte fast erfaringen og innsikten til akkurat de ordene som ble brukt til å formidle erkjennelsen der og da – også om de ble bekreftet i store kirkemøter i samtiden.
Ingen felles trosbekjennelse
Moderne kvekere i den «klassiske» tradisjonen har ikke noen felles trosbekjennelse, men en tro basert på personlig erfaring og fellesskapet i den stille andakten.
Vekselvirkningen mellom det personlige og fellesskapet gjør erfaringen dypere og mindre subjektiv. Man må rett og slett delta og se om det er en praksis man kan ha tillit til og føle seg hjemme i.
Det er ikke nødvendig å være medlem for å delta. Våre andakter og andre sammenkomster er åpne for alle, og de som er interessert, kan få smake på vår praksis med den stille andakten og vår litt spesielle beslutningsprosess.
Det kan ta tid å få klarhet – for noen har det tatt både 10 og 20 år.
— Marit Kromber
Noen ganger erfarer folk at de ikke kan klare seg uten den stille andakten, andre ganger erfarer de at kvekerdommen ikke kan tilfredsstille dem, og at beslutningsprosessen oppleves som irriterende.
Det kan ta tid å få klarhet – for noen har det tatt både 10 og 20 år. Men uten erfaringen og fellesskapet i andakten hadde vi ikke forstått at det var dette miljøet vi trengte for å vokse videre, for å nære håpet.
I disse koronatider kan det være enkelt, uforpliktende og diskret å delta på zoom. Kvekere møtes til andakt søndager kl 11-12. Andakten foregår i stillhet uten forberedte innlegg og er åpen for at deltakerne kan bryte stillheten med korte ytringer når de føler seg ledet til å si noe som kan være til gavn for fellesskapet. Vi har også andre møter i løpet av uka. Vi finnes på www.kveker.org. Velkommen!
[ Vårt Land: «Kirken krangler om mange ting, men én sannhet kommer til å bli stående» ]