Det hender fra tid til annen at noen utfordrer tro og tanke, fremmer ideer som provoserer og får oss til å tenke om igjen. Det er ikke uten videre negativt. Ting vi tar som en selvfølge går lett i glemmeboken – og det som glemmes mister fort sin betydning.
Et av de dogmene i kirkens fundament vi ikke har råd til å glemme, er formulert en rekke steder i Det nye testamentet, for eksempel i følgende utsagn om Kristus i 1. Johannes brev: «Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.»
Helge Hognestad skriver i et debattinnlegg denne uken at «verken Johannes eller de andre forfattere i NT» deler perspektivet at Jesu død er en soning for synder. I stedet mener han at Jesu død er «et bilde på veien», det er dette han finner igjen i Bibelen.
[ Hvor ble det av Jesus i gudstjenestene? ]
Det er helt riktig at Jesu død også er et bilde på en vei den troende er invitert til å gå sammen med Kristus. I likhet med andre perspektiver, kan også dette gå i glemmeboken dersom vi ikke holder det levende. Det er utfyllende beskrevet i Bibelen og i mange av kirkens gamle skrifter. Ikke et vondt ord om mennesker som leter etter visdom i «new age» og andre vestlige tilpasninger av østlig mystikk – det er alt for få som leter. Men vi anbefaler alle å utforske kirkens tradisjon, den er rikere enn mange er klar over.
Kirken må formidle, igjen og igjen, at Kristus har sonet våre synder, og slik åpnet veien til Gud
— Vårt Land på lederplass
Samtidig er både Skriften og kirkens tradisjon tydelig på at Jesu død er mer enn «en vei». Kristus ble ikke først og fremst menneske for å gi oss visdom, dypinnsikt eller forløse vår bevissthet. Han ble menneske for å sone folkets synder (Hebr. 2,17). Det er nemlig ikke mangelen på opplysning som er menneskehetens største problem. Det er synden: Vi har vendt oss bort fra Guds kjærlighet og i stedet blitt «innkrøkt i oss selv», som Luther beskriver det. Synden har skapt et uoverstigelig skille mellom oss og Gud.
Dette skillet kan ingen mennesker fjerne. Men det vi ikke kunne, det gjorde Gud da han sendte sin sønn for å dø i vårt sted. Det er vanskelig å forstå og like vanskelig å forkynne. Språket har færre dekkende ord i dag enn for 100 år siden. Bibelfortellingene falmer, forståelsen av de kristne bildene svekkes, drahjelpen er blitt mindre.
Men det må ikke få oss til å gi opp. Kirken må formidle, igjen og igjen, at Kristus har sonet våre synder, og slik åpnet veien til Gud. Hvis kirken slutter å peke på Guds lam, som bærer verdens synd, er den ikke lenger kirke.
[ Svarer på preste oppropet: Nei, vi kan ikke samle folk i Oslo nå ]