Min tro

En håpefull rebell

Einar Duenger Bøhn har aldri klart å plassere seg på en skala fra troende til ateist. Men én ting vet han ganske sikkert: Han kommer til å bli kveker en dag.

– Dette er bra. Objektivt bra, sier Einar Duenger Bøhn, mens han holder opp en blyanttegning han nylig har fullført.

Filosofiprofessoren ler umiddelbart av den selvgratulerende kommentaren, som riktignok har et snev av oppriktighet i seg.

– Det finnes jo objektive kriterier for hva som er bra og dårlig kunst. Livet er for kort til å bruke tid på noe annet, sier han.

Trehuset hans i Lillesand sentrum er hvitt som de fleste andre i gaten, men på innsiden er det primært to ting: Bøker og billedkunst. Flere av verkene er hans egne, og blyanttegningen er et resultat av å ha gått i lære hos kunstneren Per Olav Olsen i Stavanger under koronatiden.

Han ankom Lillesand for drøyt 20 minutter siden, etter å ha spilt inn podkast i Oslo sammen med musiker og multikunstner Kristopher Schau. Siden januar har de lest og diskutert seg gjennom de samlede verkene til Friedrich Nietzsche, filosofen som blant annet er kjent for å raljere mot konsepter som Gud, moral og sannhet.

– Hva slags bakgrunnsmusikk vil du ha? spør Bøhn.

Når han blir minnet på at intervjuet skal handle om tro, starter han avspilling av Matteuspasjonen fra anlegget, et stykke som han kaller «det beste av Bach».

Tro har alltid interessert ham. Han er da strengt tatt professor i metafysikk og religionsfilosofi. Likevel har han aldri klart å plassere seg selv på en skala fra troende til ateist.

Einar Duenger Bøhn, professor i metafysikk og religionsfilosofi ved Universitetet i Agder

Ba uten å bli bedt om det

En tekanne settes på bordet, og Bøhn begynner å fortelle mens Bach durer i bakgrunnen:

– Forholdet mitt til tro er egentlig rart. Jeg har aldri «trodd» på den måten mange jeg kjenner «tror». Men jeg husker som barn...

Han stopper brått opp og sier at han kanskje ikke bør fortelle dette. Så ler han inderlig når han omsider kaster det ut:

– Jeg ba for meg selv. Prata med Gud og sånn.

– Hvorfor vil du ikke si det?

– Nei, jeg vet ikke. Jeg tror aldri jeg har sagt det til noen. Men ja, jeg har alltid forholdt meg til Gud. Selv om jeg egentlig aldri har trodd på det. Skjønner du forskjellen?

Ideen om å henvende seg til Gud gjennom bønn var ikke noe han hadde fått hjemmefra. Han vokste opp i Vormsund på 80- og 90-tallet. Mens kristendom var et viktig innslag i den offentlige skolen, med salmesang, bibelfortellinger og Fadervår, var det ikke et tema i Bøhns familie.

Fraværet av interesse for tro i hjemmet var en avgjørende forutsetning for Bøhns bønneliv.

– Hadde de bedt meg om å be, så hadde jeg aldri gjort det. Men de brydde seg ikke, og derfor kunne jeg gjøre det.

Det har sammenheng med en iboende tendens han alltid har observert hos seg selv: En aversjon mot å gjøre som folk sier.

– Hvis presten sier: «Dette er noe å tro på», så gjør ikke jeg det. Akkurat som når kona mi ber meg om å ta ut av oppvaskmaskinen, da får jeg ikke gjort det. Det er veldig barnslig, sier Bøhn, og legger til at han gjerne tar ut av oppvaskmaskinen så lenge ingen ber ham om det.

Så hvordan var Bøhns bønner? De var enkle, kanskje egoistiske. «Kjære Gud, la meg få til dette her», kunne han si. Andre ganger var han mer konfronterende.

– Jeg husker at jeg spurte: «Kan du ikke bare vise deg nå? Kom igjen a, stikk deg litt fram, gi en lyd. Hvorfor gjemmer du deg?»

Einar Duenger Bøhn, professor i metafysikk og religionsfilosofi ved Universitetet i Agder

---

Einar Duenger Bøhn

  • 43 år gammel
  • Oppvokst i Vormsund. Bor i Oslo og Lillesand
  • Gift med Karen. De har tre gutter på 11, 14 og 16
  • Professor i filosofi ved Universitetet i Agder
  • Aktuell med boka Hva er metafysikk? på Universitetsforlaget (som kommer i mai), og podkasten Kristopher og Einar leser Nietzsche (som pågår)

---

Blir religiøs i katedraler

Hvis man spør Einar Bøhn kaldt og rasjonelt om han tror på Gud, så vil han si nei. Men hva vil det si å tro på noe? Mange tenker at «tro» handler om å holde en bestemt idé for å være sann, forklarer han.

En alternativ tilnærming til spørsmålet, er å si at livet man lever avslører hva man egentlig tror på. Dersom noen hevder å tro på Gud, men lever som om Gud ikke finnes, kan man argumentere for at de egentlig ikke tror, mener Bøhn.

– Så hva med meg? Jeg sier at jeg ikke tror, men jeg kan oppføre meg som om jeg gjør det. Jeg elsker å gå i kirker. Å høre på Bach i store katedraler er det nærmeste jeg kommer religiøsitet. I noen slike øyeblikk er jeg faktisk religiøs, selv om jeg ikke tror, sier han.

Når han kjører motorsykkel, svinger han ofte innom det åpne kapellet på Ansgarskolen i Kristiansand for å sitte der alene i stillhet. Kunstneren Kjell Nupen har designet kapellet med en glasskonstruksjon i taket, slik at lyset kommer ned i rommet når sola skinner.

– Spiret i kirker går vanligvis opp og strekker seg til Gud, men her går lyset ned. Så her er det er ikke vi som skal strekke oss mot Gud, men Gud kommer til oss. Det er helt fantastisk, sier Bøhn.

Tror han litt likevel? Han synes det er vanskelig å svare på. I religionsfilosofi plasserer man ofte folk innenfor kategoriene teist, ateist eller agnostiker. Bøhn synes det er en tullete kategorisering. Han tror ikke at Gud fins, dermed kan han ikke være en usikker agnostiker. Men han er heller ikke like avvisende til Guds eksistens som det ateister er.

Å høre på Bach i store katedraler er det nærmeste jeg kommer religiøsitet. I noen slike øyeblikk er jeg faktisk religiøs, selv om jeg ikke tror.

—  Einar Duenger Bøhn
Einar Duenger Bøhn, professor i metafysikk og religionsfilosofi ved Universitetet i Agder

Håper uten å tro

I forskningsartikkelen The logic of hope har Bøhn argumentert for at det er helt legitimt å håpe at det fins en Gud, selv om man ikke tror det. Man kan til og med bygge livet sitt rundt det håpet, skriver han.

– Jeg har kommet fram til at jeg håper Gud eksisterer. Det hadde jo vært veldig kult. Men jeg tror det ikke. Jeg vet ikke hva slags posisjon det er, men det er ikke en klassisk ateist eller en agnostiker som bare sitter der og sier «jeg vet ikke».

– Hvorfor håper du Gud fins?

– Det er bare så meningsløst og stusselig å daue og så blir alt borte liksom. Hvis du ligger der på dødsleiet, har gjort som folk sier og fulgt alle regler, men bare må si som Fleksnes: «Dett var dett», sier Bøhn, og legger til at han heller ikke lar seg lokke av et kristent alternativ hvor livets endemål er å bli forent med Guds kjærlighet.

– Å bare ende på fanget hans, det er helt meningsløst. Hva skal du gjøre da? Bare sitte der og glo? Det burde vært en ny tilstand etter døden hvor man kunne utnyttet nye muligheter og utviklet livet videre, sier han.

Einar Duenger Bøhn, professor i metafysikk og religionsfilosofi ved Universitetet i Agder

Meldte seg ut av kirka

Motviljen til å gjøre som folk sier har gjort ham grunnleggende skeptisk til alt som er organisert. Derfor var det bare et tidsspørsmål før Einar Bøhn meldte seg ut av Den norske kirke, noe han gjorde som 16-åring. Det skulle ikke gå upåaktet hen, og han leverte utmeldelsen sammen med et sitat om at man må «kjenne synderen på synden».

Han husker ikke helt hva det betydde.

– Men jeg fablet mye om Gud og meninga med livet på den tida. Det gjorde meg interessert i filosofi.

Selv om han siktet seg inn mot å bli kunstner, endte han med å fordype seg i filosofi og psykologi. Etter fullført cand.mag fra Blindern i Oslo, reiste han til USA for å skrive doktorgrad. Litt før det hadde han hatt en «veldig ateistisk periode», der han mente at troende burde vite bedre.

– Problemet mitt var at jeg hadde møtt så mange dumme kristne. Men i USA møtte jeg intellektuelle folk, professorer i filosofi som var religiøse og som virkelig kunne snakke for seg. Da tok jeg det litt mer seriøst. Jeg er ikke blant dem som tenker at troende er dumme.

Einar Duenger Bøhn, professor i metafysikk og religionsfilosofi ved Universitetet i Agder

Blir aldri lykkelig

I dag er Bøhn professor i religionsfilosofi og metafysikk, altså studiet av hva som ligger til grunn for virkeligheten. I 2019 ga han ut den populærvitenskapelige boken Meningen med livet.

– Har det stått noe på spill for deg underveis i å finne ut av dette?

– Jeg tenker at det viktigste spørsmålet vi kan stille, er hvorfor vi skal fortsette å leve. Hva er poenget? Så det er jo det eneste som står på spill for meg. Men det er jo alt, hele livet, sier Bøhn, og legger til:

– Jeg er ikke en sånn lykkelig fyr liksom, en som går rundt og er glad. Det er masse som er kjempegøy og interessant, men jeg har aldri vært lykkelig. Når jeg ser på katta mi, så ligger den og maler og er tilfreds. Men det er jo en helt meningsløs tilværelse, å bare ligge der og være fornøyd.

På spørsmål om han har opplevd noen kriser i livet, nøler han med å svare.

– Skal vi snakke om sånne ting? Jeg går ikke til psykologen i Vårt Land liksom, sier Bøhn og ler.

– Jeg kan gjerne være personlig, men ikke privat. Det verste jeg vet er privattyrannisme hvor alle skal dele fra privatlivet sitt. Da vil jeg bare kaste opp. Jeg vil ikke vite hva folk har følt om alt mulig, sier han, før han svarer på det opprinnelige spørsmålet:

– Men ja, masse kriser.

Selv om lykke kan komme for Bøhn i enkelte øyeblikk, som når han tar med sønnene sine på kunstutstilling, så er det ikke tilstrekkelig, sier han.

– Tilstrekkelig for hva?

– For å drive livet videre. Jeg synes det er oppskrytt, særlig maset om å finne sin egen individuelle lykke. Det har jeg ikke behov for. Men jeg er nysgjerrig på å finne noe meningsfullt.

Når jeg ser på katta mi, så ligger den og maler og er tilfreds. Men det er jo en helt meningsløs tilværelse, å bare ligge der og være fornøyd.

—  Einar Duenger Bøhn

Mening uten Gud

Når Bøhn skriver om mening, nøyer han seg ikke med diplomatiske erklæringer om at «alle må finne sin egen mening». Subjektive opplevelser av mening er ikke nok – det må finnes en objektiv mening med selve livet, mener Bøhn.

– La oss si at jeg får en pille som gjør at jeg opplever masse mening, men at meningen jeg opplever bare er en illusjon. Det er jeg ikke interessert i. At følelsene mine endres, hjelper ikke min eksistensielle krise – jeg må vite at det faktisk er et poeng i å fortsette, sier Bøhn.

Einar Duenger Bøhn, professor i metafysikk og religionsfilosofi ved Universitetet i Agder

Både kristne og ateistiske filosofer har ment at Gud må eksistere for at livene våre kan ha objektiv mening. For dersom universet ikke er skapt, men har blitt til ved tilfeldigheter, da finnes det heller ikke et grunnleggende poeng med tilværelsen, vil noen si. Bøhn er uenig.

– Jeg fant ut at det ikke stemmer. Jeg tror det er mening overalt, uavhengig av Gud.

Det leder oss til løsningen han gir på det viktigste av alle spørsmål: Meningen med livet er å forbedre ting, mener han. Og mulighetene for forbedring er utallige. Man kan forbedre teen man koker, bilen man kjører, huset man bor i. Selv kan man bli et bedre menneske som forstår verden bedre og blir hyggeligere mot folk rundt seg.

– Så lenge det fins et potensiale for forbedring, så har man grunn til å stå opp om morgenen.

Er alle forbedringer like meningsfulle, enten man arbeider med å utvikle vaksiner eller torturredskaper? Absolutt ikke. Bøhn mener det må finnes objektive verdier, slik at man kan skille bra fra dårlig. Uten objektive verdier må man gå med på at Moder Teresa og Hitler levde like meningsfulle liv, noe han tror de færreste vil akseptere.

– Mange vil tenke at slike objektive verdier ikke kan være definert av oss, men at de må være gitt oss utenfra av en Gud?

– Jeg tror Gud kan være et tilstrekkelig grunnlag for å si at det fins objektive verdier. Men Gud er ikke nødvendig. Hvorfor er absolutt kjærlighet en god verdi? Jo, fordi Gud har gitt det, vil noen si. Men hvis jeg fjerner Gud fra likningen, så står jeg fremdeles igjen med den samme verdien.

---

4 raske

  • Gud er: Et håp om en slags berettigelse for, og noe mer enn dette livet vi lever her og nå.
  • Klarer meg ikke uten: Tidløs klassisk figurativ kunst som speiler virkeligheten.
  • På gravsteinen min skal det stå: «Ikke stå på grava mi!» i veldig liten skrift.
  • Boka alle må lese: Først «Sokrates forsvarstale» av Platon, deretter «Faust» av Goethe.

---

Flørter med kvekerne

I bakgrunnen durer fremdeles Matteuspasjonen fra anlegget, et verk som ville gjort Einar Bøhn religiøs for et lite øyeblikk dersom han skrudde lyden høyt nok. Men han kunne aldri blitt medlem av et kirkesamfunn. Det handler igjen om den rebelske naturen hans som hindrer ham i å bli med i organiserte grupper. Han er imidlertid ganske sikker på at han blir kveker en dag.

– Kveker?

– Ja, hvis jeg skulle joinet noen, måtte det vært dem. Det skjer nok når jeg er gammel nok og ikke gidder mer. Det er ikke utenkelig at jeg som 60-åring har sluttet på universitetet for å male og være kveker.

Einar Duenger Bøhn, professor i metafysikk og religionsfilosofi ved Universitetet i Agder

Flørten med kvekerne er ikke bare fleip. Det er flere trekk ved det protestantiske kirkesamfunnet som passer Bøhn utmerket godt. De har verken et hierarki av prester eller en bestemt kirkelære som alle må følge.

– Liberale kvekere er mest opptatt av å følge sitt «indre lys», og bibeltekstene er sekundære. Jeg tror det er litt som å følge samvittigheten sin. De har en autentisk måte å leve på, hvor de følger en moralsk intuisjon som kommer innenfra, istedenfor å følge en vilkårlig skrevet tekst fra en annen tid, sier Bøhn.

Han ramser opp fakta om kvekere i fleng. Om historikken, spiritualiteten og gudstjenestene. Blant liberale kvekere fins det til og med ateister som ikke tror på Gud, men som likevel følger det indre lyset sitt. Han har ikke turt å kontakte dem ennå, men han tror kvekerne kunne gitt rom for hans eget troløse håp.

– På den annen side kan det bli litt vinglete. Det er en fare for at man bare følger tidsånden, når man ikke har dogmer å forholde seg til, sier han.

– Kan det bli litt for subjektivt også, hvis alle bare følger sitt eget indre lys?

– Ja.. Jeg tror ikke jeg blir med likevel.

BRA: – Dette er objektivt bra, sier Einar Bøhn om blyanttegningen han har tegnet mens hans har gått i lære hos kunstneren Per Olav Olsen i Stavanger.

Les mer om mer disse temaene:

Morten Marius Larsen

Morten Marius Larsen

Morten Marius Larsen er nyhetsleder på religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro