Verdidebatt

Norsk adopsjonshistorie må granskes

GRANSKNING: Norge må være seg sitt ansvar bevisst, av hensyn til de adopterte som lever med med en ødeleggende uro, eller store hull i historien om seg selv.

BARNEHJEM: Også når det gjelder innenlandsadopsjoner er behovet for forskning høyst påkrevet. Det gjelder særlig de anonyme adopsjonene på 1940-, 50- og 60-tallet, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser sovesalen ved Orkerød barnehjem på Jeløya, en gang på 1940-tallet.

Flere utenlandsadopterte har ved forskjellige anledninger pekt på at det er nødvendig å granske Norges rolle i adopsjoner fra utlandet; nå senest i VL 25. mars.

De viser til at noen land midlertidig stopper utenlandsadopsjon i påvente av granskningsrapporter. Det kan se ut som om de fortsatt møter liten forståelse; derfor litt støtte fra en innenlandsadoptert.

Lindie Landmark, innenlandsadoptert

Sverige gransker

Nederland, Danmark og Sverige er bare noen av de land som nå gjennomfører granskninger av egen historie i forbindelse med internasjonale adopsjoner. Granskningsrapporten i Nederland dekker titusenvis av barn som ble adoptert til Nederland i løpet av flere tiår, skriver The New York Times i februar i år.

Sveriges sosialminister fikk i januar 2020 overlevert et skriv som sier at det i Chile pågår etterforskning av 660 svenske adopsjonssaker, og det er mistanke om lovbrudd i forbindelse med adopsjon fra flere land.

Det er svært vanskelig å forstå at Norge ikke ser behovet for en granskning.

—  Lindie Landmark

Adopterte fra syv land fordelt på tre kontinenter har i opprop levert beskrivelser som tyder på at problemene kan berøre tusenvis av internasjonalt adopterte i Sverige.

«Derfor bør Sverige ta sin del av ansvaret og oppnevne en uavhengig granskningskommisjon som undersøker om det har vært mangler ved Sveriges håndtering av internasjonale adopsjoner, og hvilke aktive tiltak som i så tilfelle må settes i gang på grunn av dette.» (Dagens Arena, 2020; min overs.)

Som VL skriver, følger Sverige oppfordringen. Det er svært vanskelig å forstå at Norge ikke ser behovet for en granskning.

Hvorfor er Norge så passive?

Det er forstemmende at statssekretær Arntsen i Barne- og familiedepartementet og representantene for Adopsjonsforum og Verdens Barn stiller seg så passive. Spørsmålet om granskning avvises fordi eventuelle lovbrudd skjedde før Haag-konvensjonen ble ratifisert, og fordi vi nå har gode og trygge ordninger.

Granskning av historie dreier seg nettopp om det som skjedde før. Det er bra at ordningene er gode, men det hjelper ikke dem som sliter med det mest grunnleggende i livet: Hvem er jeg egentlig, og hvordan kom jeg hit?

Det betyr ikke at barnet ikke har hatt en god oppvekst, men det er uansett nødvendig å få tilgang til sin egen historie. Da er det ikke nok å si at «det er leit å høre om dette». Alle som har en rolle i gjennomføring av utenlandsadopsjoner bør støtte oppfordringen om en uavhengig granskning.

Jeg støtter fullt og helt oppfordringen om å gjennomføre en uavhengig granskning.

—  Lindie Landmark

Innenlandsadopsjoner bør også granskes

Også når det gjelder innenlandsadopsjoner er behovet for forskning høyst påkrevet. Dette gjelder særlig de anonyme adopsjonene på 1940-, 50- og 60-tallet.

Liv Thoring har i masteroppgaven i historie Enslige mødre og anonym adopsjon i Norge 1945 -1965 med linjer fram til ca. 1990; Masteroppgave i historie, UiO 2008 hentet sitt materiale fra arkivet til Oslo Helseråds Adopsjonskontor (OHA).

Mine sitater er fra masteroppgaven. Det betyr ikke at OHA var alene om å håndtere adopsjoner på denne måten. Bergens Tidende hadde i 2012 en omfattende artikkelserie om adopsjoner. I tillegg ble det formidlet private adopsjoner, som av meget gode grunner ble forbudt i 1953. (Meyer: Mødre uten barn; Valdisholm 2007)

Man kan tro at det ikke fantes støtteordninger som kunne hjelpe de vordende mødrene til å beholde sine barn, men det fantes mødrehjem og diverse økonomiske støtteordninger.

Thoring skriver: «Det er overveiende sannsynlig at de vordende mødrene ikke fikk de opplysninger om støtteordninger de hadde krav på dersom de ville beholde barnet.» Videre sier hun at det kan fastslås at det ikke fremkommer noe i saksdokumentene i OHA om at mødrene fikk slik veiledning, og at OHA hadde et lager av skrifter og brosjyrer, bl.a. fra Rikstrygdeverket og Sosialdepartementet.

Favoriserte adopsjonsforeldre

Thoring sier at hennes funn tyder på at OHA på papiret hadde en ideell målsetting om veiledning, men at adopsjonene i praksis ble gjennomført uten. Man mente at adopsjon var best, både ut fra samfunnsøkonomiske og sosiale hensyn.

Hun sier også at endringene i adopsjonsloven (1948) favoriserte adoptivforeldrene fremfor barnet, særlig den 5-årige angrefristen: Adopsjonen kunne oppheves hvis barnet var fysisk eller psykisk sykt, eller levde et «lastefullt eller forbrytersk liv».

Mer forskning er høyst påkrevet.

—  Lindie Landmark

Disse barna ble vanligvis sendt til et barnehjem, oftest uten mulighet til å bli adoptert på nytt. Angrefristen ble opphevet først i 1986.

Om den private adopsjonsformidlingen skriver Thoring at OHA kjente til at spedbarn stadig ble anbrakt i adoptivhjem uten adopsjonsbevilling fra Fylkesmannen.

Jeg kan også bekrefte at en slik praksis forekom hos OHA. I mine egne adopsjonspapirer fra 1949 står det at jeg ennå ikke var godkjent for adopsjon da mine adoptivforeldre hentet meg. Adopsjonssøknaden ble ikke skrevet før halvannen måned etter den dagen de hentet meg i juli, og bevilling forelå i oktober.

Støtter uavhengig granskning

Liv Thorings masteroppgave er et godt bidrag, men det er et omfattende felt, og mer forskning er, som sagt innledningsvis, høyst påkrevet.

Jeg støtter fullt og helt oppfordringen om å gjennomføre en uavhengig granskning. Angelica Bråten mener at «når utfordringer knyttet til utenlandsadopsjon har blitt reist overfor norske aktører eller beslutningstakere, har de fraskrevet seg ansvaret».

Ansvarlige myndigheter må være seg sitt ansvar bevisst av hensyn til dem som lever med en ødeleggende uro, eller store hull i historien om seg selv. Det gjelder selvsagt ikke alle utenlandsadopterte, men antall er irrelevant.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt