Verdidebatt

Når Gud forlater bygget

LIVSSYNSÅPENT: I dag er det vanlig å innrette stillerom helt nøytralt. Religiøse elementer skjules i et skap. Men det som er for alle, har en tendens til å bli for ingen.

Studenttinget ved NTNU vil avvikle studentprestenes kontorer på Campus: Når det ikke kan gis plass til alle, bør det ikke gis plass til noen, mener de.

Samtidig kan studentprestene i Oslo melde om kraftig økning av samtaler i første del av dette året: Det er gruppen «nons» som øker mest, forteller ledende studentprest Lillebø, de som ikke har tilhørighet til noe tros- eller livssynssamfunn (VL 07.05).

Det er en dårlig ide å tømme offentlige arenaer for tilstedeværelse av tro og livssyn, eksistensiell oppmerksomhet og sjele(om)sorg. I stedet må vi arbeide for å gjøre tilbudet mer likeverdig.

Det tomme rommet virker tydeligvis som et tryggere valg enn det livssynsmangfoldige rommet.

—  Aud Irene Svartvasmo

Et sted alle kan samles omkring

NOU 2013-1 ga oss begrepet «Det livssynsåpne samfunn». Med det fikk vi en retning for tros- og livssynspolitikken, den religiøse, så vel som den sekulære. Men allerede i 1936 skrev Halldis Moren Vesaas diktet Altar, en visjon om et sted alle kan samles omkring: «Her er eit helga altar for alle som ønskjer å be.»

Jeg fikk være med rundt et slikt alter noen ganger, da jeg bodde i San Francisco, California. I en liten kirke i Castro-distriktet, var det kveldsbønn hver onsdag. Vi var ikke flere enn at alle fikk plass i en ring. I sentrum var ulike elementer og symboler samlet.

Korset, Buddha-figuren, Ganesha og Yin-Yang-symbolet delte plassen med mange flere. Det var lystenning, og bønneordene var både gjenkjennelige og fremmede.

Det var godt å være der. Jeg ble minnet om den persiske poeten Rumis ord: «Bortenfor rett og galt, ligger en slette. Jeg møter deg der.»

Rom tømt for mening

Noen år senere, på Diakonhjemmet sykehus i Oslo, begynte vi arbeidet med å etablere et Stillerom. Inspirert av tanker i tiden, ville vi skape et livssynsåpent rom.

Sykehuskirken var godt etablert på det diakonale sykehuset, men dens begrensning ble stadig tydeligere. Et sykehus som skal gi likeverdige helsetjenester, må gi rom for et større tros- og livssynsmangfold enn det som får plass i et tradisjonelt kirkerom.

Prosessens foreløpige sluttpunkt er et Stillerom som ikke har noen religiøse markører, annet enn en pil i taket som viser retning mot Mekka. Religiøse elementer er skjult i et skap, og tanken er at den enkelte kan skape det rommet det til enhver tid er bruk for.

«Like gyldig» for alle, har en tendens til å bli «likegyldig». Men en spennende utfordring er det.

—  Aud Irene Svartvasmo

Dette er en vanlig måte å innrette et livssynsåpent rom på. Den britiske arkitekten, Andrew Crompton, har undersøkt arkitektur og innretning av Stillerom i Europa og USA. I en artikkel med den talende undertittelen «God leaves the building» (Gud forlater huset), skriver han om arkitektur i Stillerom på offentlige steder som skoler, sykehus og flyplasser.

Han spør seg om det han observerer overhodet kan kalles arkitektur. Mange av rommene er tømt for mening. Eller sagt på en annen måte: Man har søkt å unngå at de blir meningsfylte på en støtende måte. Det tomme rommet virker tydeligvis som et tryggere valg enn det livssynsmangfoldige rommet.

Rom for alle eller for ingen?

På nyåret flyttet vi ut av rommet, som har huset kirken på Diakonhjemmet Sykehus de siste femti årene. Med et visst vemod tømte vi rommet for alt som hadde gjort det til en kirke: Alterlysene, bibelen, lysgloben, alterteppet.

Vi mintes hva disse veggene hadde holdt rundt av glede og takk, klage og gråt, fortvilelse, håp og forsoning. Til slutt bar vi ut alteret, og rommet sto nakent igjen.

NTNU-saken viser at det er viktig å holde i gang samtalen om troens og livssynets plass i det offentlige rom.

—  Aud Irene Svartvasmo

Mens vi venter på en varig løsning, er sykehuskirken plassert ved hovedinngangen. Den er vakker og synlig, og det sender et signal. Det handler om de diakonale røttene, men kan også ses som en anerkjennelse av at tro og livssyn hører hjemme i et sykehus. At disse annerledes-rommene, symbolsk og fysisk, holder vakt om noe som er avgjørende for livet og helsen.

Om to-tre år vil et nytt rom stå ferdig på sykehuset. Hva det rommet skal være, og hva det skal hete, vet vi ikke ennå. Kan vi få til et rom som er for alle? Et rom med «…eit helga altar for alle som ønskjer å be»?

Erfaringer som er gjort, både hjemme og ute, viser at det er en krevende øvelse. Det som er for alle, har en tendens til å bli for ingen, eller for de som bruker det mest.

«Like gyldig» for alle, har en tendens til å bli «likegyldig». Men en spennende utfordring er det. Og NTNU-saken viser at det er viktig å holde i gang samtalen om troens og livssynets plass i det offentlige rom.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt